Stian Andreassen

Helva blir født med en kropp som er forkrøplet og ubrukelig, men med en hjerne som fungerer utmerket. Dermed blir hun, som liknende tilfeller i samfunnet, installert i et metallisk «skall» og trent opp til å bli pilothjernen i et speiderskip for Central Worlds. Ferdig uttrent kobles hjernen hennes inn i skipet XH-834, som fra da av er hennes nye kropp. Hun har full kontroll over romsskipets funksjoner, og styrer det med sin egen vilje. Til tross for at Helva i effekt er et romskip, og har en kropp av metall, er hun svært menneskelig under skallet; en kvinne med følelser. Vi følger henne på diverse oppdrag for CW, i ekte space opera-stil. Helvas affinitet for musikk, og hennes eksperimenter med stemmefunksjonene sine (hvor hun prøver alle stemmer fra bass til tenor) gjør henne kjent som «Skipet som synger».

«The Ship Who Sang» er en samling historier (nærmest en novellesamling), som er skrevet over en tiårsperiode. Boken har dermed ikke én historie som bygger seg opp over kapitlene, men består av flere episoder, med et avsluttet narrativ for hver gang, hvor man hele tiden må ha lest de foregående for å skjønne handlingen. Den beste episoden er «Dramatic Mission», hvor menneskene skal utveksle Shakespeares «Romeo & Juliet» med en fremmed rase, i bytte mot en enestående teknologi som stabiliserer isotoper, og som dermed gjør FTL-reiser mulig. Språket til McCaffrey er greit, teknisk bra og forøvrig lytefritt, men forekommer meg noe sterilt og teknisk; i skarp kontrast til historien om den emosjonelle Helva. Idéen om Hjerneskip er god, og McCaffrey makter på overbevisende måte å formidle idéen til leseren. Likevel synes jeg mange av episodene utnyttet potensialet dårlig, og til syvende og sist blir ikke historien om Helva halvparten så interessant som den kunne blitt.

Karakter: *****5/10