lørdag 5. mars 2005
Som den eneste overlevende etter et skipsforlis havner Edward Prendick på en øde øy midt i havet. Her møter han mannen Montgomery og den enigmatiske Dr. Moreau, en beryktet viviseksjonist som ble landsforvist fra England ti år tidligere pga. sin uetiske praksis, og som nå har bosatt seg på denne avsidesliggende øya. I tillegg til disse to er øya også bebodd av en rekke rare mennesker, krumbøyde, med kort bein, og med merkelige trekk. Pendrick begynner å ane en sammenheng mellom disse vesenene og det hemmelige laboratoriet Dr. Moreau har innerst i festningen han har bygd seg. Han begynner å frykte for sitt eget liv, og mistenker han selv kan være nestemann som havner under kniven til Dr. Moreau. Han bestemmer seg for å rømme …
Pendricks merkelige historie om opplevelsene på øya er skrevet som en skildring ført i pennen av Pendrick selv. Dermed skjønner man jo fra første kapittel at han kom seg unna med livet i behold. Det hindrer likevel ikke at spenningen er til stede hele boken gjennom. Språkmessig bærer boken selvsagt preg av å være skrevet på slutten av 1800-tallet – 1896 for å være nøyaktig – og når jeg leser Wells forekommer det meg at han hadde en del uttrykk og vendinger han var litt for glad i, og som går ofte igjen. Tidvis savner jeg mer variasjon i språket hans. Likevel er språket hans greit å lese; verken svulstig eller krokete. Fortellermessig kan det også svinge litt, ved at historien stagnerer til tider, for så å ta seg opp igjen. Alt i alt er Wells likevel interessant å lese, og «The Island of Doctor Moreau» er spennende stort sett hele veien igjennom – spesielt for de som er glad i grøss.
Karakter: ******6/10
Arkivert i Gamle poster | 2 kommentarer »
fredag 4. mars 2005
Riktig svar på forrige filmquiz var den psykedeliske sci-fi-kult-klassikeren «Barbarella» fra 1968 – selve definisjonen på campy filmskaping – hvor Jane Fonda tripper rundt i minimale kostymer, og skal bekjempe Den Onde Tyrannen med sitt hemmelige(?) våpen: SEX!
En artig ting med denne filmen; når den først kom ut i 1968 fikk den X-rating, som omtrent kun blir gitt til pornofilmer. 9 år senere, i 1977, fikk den ny rating, denne gangen PG. Så i løpet av ni år gikk «Barbarella» fra å være pornofilm til å være barnevennlig familiehygge. Jaja, tidene forandrer seg …
Hvor vanskelig dagens quiz er tør jeg ikke spå. Det avhenger veldig av hvor flink folk er til å huske bilder. For meg er dette et bilde jeg husker veldig godt fra filmen det gjelder, men jeg er svært spent om noen andre tar den. Antagelig gjetter noen det i løpet av fem minutter …
Hvilken film er denne lodne fyren hentet fra?

Arkivert i Gamle poster | 12 kommentarer »
fredag 4. mars 2005
«Jonathan Strange & Mr. Norrell» er så lang, spenner over så langt tid, og omfatter så mange karakterer, at det er vanskelig å gi en kort oppsummering av handlingen. Men i særdeles grove trekk: Gilbert Norrell og hans elev Jonathan Strange er britiske magikere på begynnelsen av 1800-tallet, og har som mål å gjenopprette engelsk magi til opprinnelige prakt. Engelsk magi forsvant fra Storbritannia omtrent samtidig som Ravnekongen, John Uskglass, for firehundre år siden. Men å bringe den tilbake er ingen enkel sak. Først må man gjøre magi stuerent i øynene til folk; spesielt overklassen og ministrene. Så er det dét faktum at det meste av magi har blitt bortgjemt og glemt gjennom årene, og å man har bare løse beskrivelser i bøker å basere seg på. Like fullt er Norrell & Strange fast bestemt på å lykkes i sitt arbeide.Boken har krigen med Frankrike og Napoleon som bakteppe, og Clarke frastår ikke fra å krydre historien med flere kjente historiske personer. I tillegg til Napoleon møter våre helter blant annet Hertugen av Wellington (Strange er faktisk Wellingtons utnevnte hærmagiker under krigføringen mot Napoleon i Portugal), Kong George III (Englands gale konge), Lord Byron (som har samme forelegger som Strange), med flere. Språklig har Clarke valgt å legge seg opp mot de ordvalg man ofte så i romaner fra samme tidsepoke, f.eks. i romanene til Jane Austen. Ord som ‘chuse’, ‘shew’, ‘scissars’ og ‘connexion’ er eksempler på ord Clarke benytter seg av i stor rikdom, og som gjør boken enda mer fornøyelig å lese.
«Jonathan Strange & Mr. Norrell» er Susanna Clarkes første roman, og er i størrelse Leca-stein. Å kalle boken et magisk mesterverk ville være å ta for svakt i. Med fare for å slite ut ordet «magisk» i denne omtalen av boken, må jeg likevel få lov å si at det meste med denne boken er magisk; historien, karakterene, og ikke minst språket, er fullstendig uovertruffent. Clarke vever en historie over 800 sider som er umulig å legge fra seg, med et språk – med valg av ord – som er uimotståelig lekkert. Du bør, like godt først som sist, gjøre deg selv den tjeneste å lese denne boken. Den vil bli – nei, den er allerede – etablert som en stor klassiker!
Karakter: **********10/10
Arkivert i Gamle poster | 0 kommentarer »
fredag 4. mars 2005
Handlingen er satt langt inn i framtiden. Mennesker er spredt gjennom hele galaksen, og en krig mellom Alliansen og Invasjonen har pågått i en evighet – så lenge man kan huske. Nylig har en rekke tilfeller av sabotasje inntruffet på strategisk viktige steder hos Alliansen, og tilfellene er alltid ledsaget av meldinger i en fremmed kode. Hæren kaller inn poeten og lingvisten Rydra Wong for å dekryptere koden, som de har gitt navnet Babel-17. Rydra oppdager raskt at det ikke er en kode, men et språk; et språk så effektivt at det implisitt har «innebygde» analytiske egenskaper som gjør det direkte farlig. Med grønt lys fra Hæren samler Rydra seg et mannskap, og setter ut med oppdrag om å finne ut hvor meldingene stammer fra og hva de betyr.
«Babel-17» handler i stor grad om språk og filologi, og baser seg mye på Sapir-Whorf-hypotesen. Boken starter som hard SF, men vrir seg etter hvert over i en mer introvert retning, rundt tankene og analysene til Rydra Wong. Språket til Delany er lytefritt, i en hard SF-stil, og Delany har opplagt gjort hjemmeleksene når det kommer til språk, filologi og lingvistikk. Samuel R. Delany var 24 år da han skrev «Babel-17», og boken bærer tidvis preg av at forfatteren er svært ung, men ikke i en slik grad den taper terreng. Det er en spennende bok, og et opplagt must for alle som er glad i språk. «Babel-17» vant Nebula for beste roman i 1966.
Karakter: *******7/10
Arkivert i Gamle poster | 0 kommentarer »