Det er ingen hemmelighet at jeg liker skriveriene til Charles Bukowski. Det er heller ingen hemmelighet at jeg liker filmene til Bent Hamer. Da burde det neppe komme som noen overraskelse at Hamers filmadapsjon av Bukowskis roman Factotum falt i særdeles god jord hos undertegnede. Etter å ha vært på kino og sett filmen har jeg nå satt meg til tastaturet med et glass whiskey (vel, tre, for å være nøyaktig), for å hamre ned mine inntrykk av filmen …

Bent Hamer har kort og godt klart å feste til film følelsen og opplevelsen det er å lese Bukowski. Filmen er i større grad en stemning du opplever enn den er en historie du følger med på. Historien er egentlig ikke viktig. Det er karakterene som betyr noe, som vi følger på godt og vondt (mest vondt), og miljøet som de er en uatskillelig del av. Vi sitter sammen med dem i sigarettrøyken på skitne hotellrom hvor tapeten flasser av veggene, mens vi drikker dårlig vin som ødelegger innvollene våre, og lurer på hvordan i helvete vi skal ha råd til å betale husleia nå som pengene er brukt opp – og ikke minst hvordan vi skal få kjøpt den neste dunken med vin. Mens vi venter på at en løsning skal dukke opp tar vi oss en drink til, og et knull for å glemme våre sorger; om enn for en stakket stund.

Matt Dillon og Lili Taylor er suverene i rollene som Henry Chinaski og hans av-og-på-kjærlighetsinteresse Jan. Min skepsis til Dillon i rollen som Chinaski ble grisebanket; han var kort og godt genial! Og Lili Taylor – Lili Taylor er alltid genial, og denne filmen var intet unntak. Jan går Chinaski en høy gang både når det gjelder å bælme nedpå vin og på å leve down and out, og Lili leverer en rolletolkning som er skremmende realistisk. Det er nesten som man kan kjenne svettlukten og den sure vinånden hennes i kinosalen. Jeg skulle likt å se den kvinnen som kunne spilt rollen bedre enn Lili.

Hamer har valgt å legge seg tett opptil kildematerialet i sin adapsjon, og følger romanen trofast – men ikke slavisk. Enkelte sekvenser og dialogbiter er hentet ordrett fra romanen, mens andre ganger har han valgt å tone ned Bukowskis opplagte glorifisering av sin person. Han har også vekslet inn mye av drankeren Bukowski med poeten Bukowski. Jøssda, vår (anti)helt drikker så det holder, men å se en mann drikke seg full så mange ganger er ikke fullt så interessant som å se en mann som strever med sitt lodd i livet. Hamer har gjort alle de riktige valgene. Han er tro mot originalkilden, men har gjort de grep som er nødvendig for å effektivt og troverdig formidle Bukowskis ord i billedform.

Verdt å nevne er også filmmusikken til Kristin Asbjørnsen. Mye av grunnen til at filmen så vellykket klarer å skape en god atmosfære, er den stemningsfulle musikken Asbjørnsen har satt sammen. Spesielt sangen under rulleteksten, som er Bukowskis dikt «Slow Day» satt i toner og sunget av Asbjørnsen, er fantastisk!

Oppsummert er Factotum en perfekt adapsjon av Bukowskis roman; i det hele tatt en perfekt adapsjon av essensen i Bukowski. Om man så liker Bukowski er jo en annen sak. Om man har liten sans skriverier så vil man vel også ha like liten sans for en filmadapsjon av hans skriverier. Skjønt, hvem vet? Det er jo Bent Hamer, tross alt. For meg var det iallefall en tilnærmet fullkommen opplevelse. Hadde jeg hatt en flaske billig whiskey i en papirpose med meg i kinosalen hadde nok opplevelsen vært fullkommen. Det får bli når DVD-utgaven kommer.

Karakter: ********8/10

Arkivert i Gamle poster |