Musikk er en viktig del av livet mitt, og jeg hører på musikk omtrent fra jeg står opp til jeg legger meg. Jeg liker å tro at smaken min er eklektisk, at jeg liker noe innenfor de aller fleste sjangere, men det er ikke til å stikke under en stol at det er rocken som har fått best fotfeste. Jeg tenkte derfor, i første omgang, å presentere et utvalg plater innen rocken som jeg mener tilhører toppsjiktet av sjangeren. Med «essensielle» i tittlen mener jeg først og fremst at de har vært essensielle for meg, men en del av dem er i sannhet også essensielle for alle som liker rock (eller påstår at de gjør det). At utvalget representert er nøyaktig fra ‘65–‘95 er ganske tilfeldig. Platene er presentert i kronologisk rekkefølge. Noen av platene er muligens fryktelig forutsigbare, mens andre forhåpentligvis ikke er det. God fornøyelse!

«Highway 61 Revisited» – Bob Dylan (1965)
«Hvis folk hadde skjønt rekkevidden av ‘Like a Rolling Stone’, kunne alle vi andre bare ha pakket sammen instrumentene og sagt takk for oss. Heldigvis, eller dessverre – alt ettersom – var det ingen som skjønte rekkevidden,» har Frank Zappa uttalt om Bob Dylans famøse single fra 1965. Rekkevidden av denne låten, og albumet den senere ble en del av, er i sannhet vanskelig å fatte. Laget på høyden av Dylans ‘amfetaminår’ (hvor det var mer enn fluortabletter som fant sin vei inn i den unge kroppen), er «Highway 61 Revisited» en drivende rockeplate med hesblesende låter som før nevnte ‘Like a Rolling Stone’, ‘Tombstone Blues’, ‘Ballad of a Thin Man’, ‘Highway 61 Revisited’, samt den nydelige, og langt mindre hesblesende, ‘Desolation Row’. Det var på denne platen at rocken ble voksen. Alt som kom etter er påvirket av denne platen.

«The Band» – The Band (1969)
The Bands andre album, «The Band», er rett og slett ROCK – med store fete bokstaver! Og da mener jeg ikke snill, stueren, overprodusert, blankpussa og nylakkert koserock; men rå, uhøvla, svetteluktende, rotekte ROCK. Her har man ikke brydd seg med kvisting, barking, eller pussing med sandpapir; The Band har gravd opp furua med bare nevene, slept den hjem, og spikra opp hytta med jernnagler så barken og sevjen spruta. Kvistene stikker fortatt ut, og er du ikke forsiktig får du flis i deg. Låter som ‘Across the Great Divide’, ‘Rag Mama Rag’, ‘Up on Cripple Creek’, og ‘King Harvest (Has Surely Come)’ er gnistrende låter som med sitt drivende tempo og sin råe vokal treffer deg i magen, og sender deg stavrende avgårde med lemus i rockefoten. Tøffere enn dette blir det ikke.

«L.A. Woman» – The Doors (1971)
«Ikke verst for fire karer som ikke snakka til hverandre den dagen,» sa Jim Morrison (i Oliver Stone-filmen «The Doors») om «L.A. Woman». Det er, i beste fall, en underdrivelse. «L.A. Woman» er, i skarp konkurranse med debutplaten, The Doors’ beste plate. Det skulle også bli deres siste med Jim Morrison bak mikrofonen. Med tunge, slepende arrangementer, og en barsk whiskey-vokal fra Morrison, er låter som ‘Love Her Madly’, ‘Been Down So Long’, ‘L.A. Woman’, ‘The Wasp (Texas Radio And The Big Beat)’, og – ikke minst – avslutningen ‘Riders On The Storm’ et uvurderlig testament fra et band som, i sin korte karriere, brøt alle regler og omdefinerte rocken fra dag én.

«Pearl» – Janis Joplin (1971)
«Pearl» var Janis Joplins hjertebarn. Her skulle hennes fantastiske vokal få fritt spillerom, og ikke druknes i storbandkomposisjoner slik som på hennes første soloplate. Dessverre døde hun så tragisk, i en alder av 27 år, dagen før hun skulle spille inn den siste låten, ‘Buried Alive in the Blues’. (Den er fortsatt med, men uten Janis’ vokal.) Platen er like fullt et veritabelt mesterverk, og man tar seg i å undre på hva damen kunne ha utrettet, om hun hadde fått leve lengere. Med hennes fantastiske stemme, som effektivt veksler mellom raspende rock og sår blues, blir låter som ‘Cry Baby’, ‘A Woman Left Lonely’, ‘Me and Bobby McGee’ (som ble en #1 hit), og ‘Get It While You Can’ en mektig samling – med tekster som speiler artistens akk så tragiske liv – som trenger seg inn til hjerteroten. «Pearl» er, som tittelen så fortreffelig antyder, en ekte perle, og en tour de force innen ypperlig stemmeprakt. Har du ikke oppdaget Janis ennå er det jammen på tide!

«Raw Power» – Iggy & The Stooges (1973)
Av og til, når verden går meg i mot og skyene henger mørke og tunge over meg, har jeg behov for å høre på musikk som sparker baller. Få plater er så effektive da som «Raw Power» fra Iggy Pop og hans Stooges. Med «Raw Power» måtte man omdefinere hva som var støyende rock, slik at plater som tidligere hadde vært ansett som bråk, nå ble ansett som stueren kosepop i forhold. Platen har i så måte en av de mest korrekte titler (sett opp mot innholdet) noensinne. Med tenners gnissel og flengende gitarriff som får tapeten til å flasse av veggene, gneldrer Iggy & Co. seg gjennom fete punklåter som ‘Search And Destroy’, ‘Gimme Danger’, ‘Penetration’, og ‘Raw Power’. «Raw Power» er ikke sutrende, den er aggresiv. Men den har glimt i øyet; er banal på en voksen måte; og er antagelig den tøffeste punkplaten fra 70-tallet.

«Rain Dogs» – Tom Waits (1985)
Skal du bare ha ett Tom Waits-album i samlinga di sliter du veldig; men da bør du antagelig også velge «Rain Dogs». På albumet «Swordfishtrombones», som kom før «Rain Dogs», staket Waits ut en ny musikalsk kurs for seg selv, ved å gå fullstendig bort fra de myke trubadurballadene han sang på tidligere album. I stedet introduserte han verden for en langt tøffere Tom, med rock det virkelig skramlet av. På «Rain Dogs» gjorde han langt på vei det samme, men han tok et lite skritt tilbake, og slapp til to–tre av balladene igjen – som motvekt for skramlerocken. Resultatet er en avbalansert Tom Waits, og en formel som fungerte så bra, at han har holdt seg til den siden. ‘Singapore’, ‘Jockey Full of Bourbon’, ‘Hang Down Your Head’, ‘Time’, og ikke minst den fabelaktige ‘Downtown Train’, er er noen av de beste låtene rocken noensinne har fostret. «Rain Dogs» er antagelig Tom Waits’ beste plate, og den beste platen som kom ut av 80-tallet.

«The Joshua Tree» – U2 (1987)
Det er en kjensgjerning at det ble laget mye drit innenfor popmusikken på 80-tallet. Men det ble laget mye bra også – heldigvis. U2s «The Joshua Tree» hører utvilsomt til den siste kategorien. Låter som ‘Where the Streets Have No Name’, ‘With or Without You’, og ‘Running to Stand Still’ utgjør såvisst toppsjiktet av U2s kanon. Og spør du meg, så er ‘I Still Haven’t Found What I’m Looking For’ U2s såreste, vakreste, og mest gjennomførte låt til dags dato. «The Joshua Tree» er til en viss grad en dyster plate, med tekster som leter etter håp for framtiden, i en verden som har gått av hengslene. Det er en plate som er trist, men oppmuntrende på samme tid. Det finnes håp for verden. Og med U2 i bransjen finnes det håp for rocken også – selv på 80-tallet.

«Automatic For The People» – R.E.M. (1992)
«Automatic For The People» må kunne sies å være R.E.M.s fineste plate, og kanskje den beste rockeplaten fra 90-tallet. Her får du servert store klassikere som ‘Drive’, ‘Everybody Hurts’, og ‘Man On The Moon’, i tillegg nydelige perler som ‘Try Not To Breath’ og ‘Nightswimming’. «Automatic For The People» er en plate fylt av bittersøt melankoli, med et voksent tema gjennom tekstene. Avslutningen, ‘Find The River’, er kanskje den mest oppløftende og mest geniale avslutningen – sett i kontekst – på en plate noensinne. «Automatic For The People» er en tidløs klassiker. Kanskje ikke den letteste platen å komme under huden på, men definitivt verdt innsatsen, hvis du tar deg bryet.

«Let Love In» – Nick Cave & The Bad Seeds (1994)
Tøffere rock enn den som siver opp fra kjelleren til Nick Cave skal du lete lenge etter. Og selv et så utslitt tema som kjærlighet blir som frisk morgendugg når Cave og hans Bad Seeds legger det under lupen. Fra de rolige balladene som ‘Do You Love Me?’, ‘Nobody’s Baby Now’, ‘Loverman’, og ‘Ain’t Gonna Rain Anymore’, til de hurtig ravende ‘Jangling Jack’ og ‘Thirsty Dog’, er dette en plate som krever å få være lenge i platespilleren, når du først har satt den på. Platas sterkeste spor er den mørke, dystre, film noir-aktige ‘Red Right Hand’, om en mystisk mann ikledd en sort frakk, som kommer vandrende fra utkanten av byen, og som neppe har gode hensikter. Arrangmentene er mektige, og Caves vokal får selv voksne menn til å gå ned i knestående. «Let Love In» er en av de mest helstøpte og mektigste rockplatene som er laget; den vil ryste deg helt inn til innvollene.

«Clouds Taste Metallic» – The Flaming Lips (1995)
«Clouds Taste Metallic» er ikke den enkleste platen å bli kompis med. Men tar du deg tid å bli kjent med den, har du en venn for livet. Låtskriver Wayne Coyne er i sannhet en merkelig fyr, som leverer syretekster fra Helvete. Titler som ‘Psychiatric Explorations of the Fetus With Needles’, ‘Placebo Headwound’, ‘This Here Giraffe’, ‘Guy Who Got a Headache and Accidentally Saves the World’, ‘Kim’s Watermelon Gun’ og ‘The Punctured My Yolk’ burde gi en pekepinn om hva du har i vente. Skjønt, titlene sier lite om låtenes kompleksitet og emosjonelle dybde. Arrangmentene er intrikate, og har også mye syre i seg. Sånn sett kan man vel si at «Clouds Taste Metallic» er et syrlig album. Men har du først fått smaken på det, er det uimotståelig.

Arkivert i Gamle poster |