Pakke fra Play kom i dag, med en godbit jeg har venta på lenge nå:
Martin Scorsese har laget en tre og en halv timer lang dokumentar om Bob Dylan på 50- og 60-tallet. En levende legende har laget film om en levende legende. Kan det bli bedre? Scorsese skal visstnok ha nærmest autistiske tendenser når det kommer til musikk, så dette kan ikke bli annet enn bra! Jeg gleder meg som en femåring på julaften til å se den. Fredagskvelden er satt av.
Soundtracket kom tidligere, og det har jeg allerede skaffet meg. Nå venter jeg bare på at Play skal få ny lagerbeholdning av The Bob Dylan Scrapbook, som også hører med, så er samlingen komplett.
Nå teller jeg på knappene for å se om jeg kommer meg på Dylan-konsert i Oslo den 18. oktober. Høsten står i Dylans tegn i år.
5 responses so far ↓
1 Thomas WK // Oct 6, 2005 at 13:36
No Direction Home innfridde alle forventninger, og det sier ikke rent lite. Siden vi er inne på musikkdokumentarer bør du sjekke ut The Fearless Freaks om Flaming Lips, hvis du ikke allerede har gjort det. Den var minst like bra som NDH.
2 Thomas WK // Oct 6, 2005 at 13:39
No Direction Home innfridde alle forventninger, og det sier ikke rent lite. Siden vi er inne på musikkdokumentarer bør du sjekke ut The Fearless Freaks om Flaming Lips, hvis du ikke allerede har gjort det. Den var minst like bra som NDH.
3 Roy // Oct 6, 2005 at 22:20
Ja, det er all grunn til å glede seg. Jeg ser den for andre gang i kveld.
4 Nils // Oct 7, 2005 at 11:51
Det jeg tenkte mest på var: Allen Ginsberg, litt av en fyr.
5 Jarle // Oct 10, 2005 at 15:22
oooh.. synd det er Bob Dylan
Leave a Comment