Stian Andreassen

LA Times har en interessant artikkel om hvordan innholdet i barne- og familiefilmer tester aldersgrensesystemet i USA. Den digitale filmskaperprosessen som har vokst fram, får mye av skylda for at grensen mellom PG-13 og R har blitt mer eller mindre visket ut. Det samme er nå i ferd med å skje mellom PG og PG-13.

PG used to be the mark of the family movie, the seal of approval from the MPAA. But this year, an industry-wide penchant for dark fantasy, coupled with cutting-edge computer graphics that can generate fantastic creatures in believable and often horrifying detail, is stretching the boundaries of what constitutes a family movie.

At the same time, the wild success of "Pirates of the Caribbean: The Curse of the Black Pearl," Disney’s first PG-13 hit, and "The Lord of the Rings" contributes to the conventional wisdom that today’s kids, raised on TV and video games, are more visually sophisticated than their forebears.

In a way, the quality of these movies is part of the problem. Ten years ago, a talking lion or a kid-eating alien looked fake enough for parents to point out that what was happening was just a story. Now the difference between what children see at the movies and on the Discovery Channel is negligible, at least in a visual sense.

Slik systemet i USA fungerer i dag, så er det i teorien valgfritt om studioene vil ha en MPAA-rating på filmene sine, men i praksis vil ingen kinoer vise filmer som ikke har fått en rating. I Norge er det derimot påbudt ved lov å ha aldersgrense på filmer.

Er ratingsystemet i USA – og forsåvidt i Norge – foreldet? Slik utviklingen er nå vil man (i USA) snart sitte igjen med et ratingsystem som består av to muligheter: «Porno» eller «Ikke porno». Så får foreldrene til hvert enkelt barn vurdere om innholdet er upassende eller kan være skadelig for deres avkom. Slik studioene nå driver og flytter grensene vil systemet slik det framstår i dag ganske fort bli passé.

Studioene presser selvsagt disse grensene for å tjene mer penger. En film som kan krangles ned fra en R-rating til PG-13 kan tjene veeeldig mye mer penger, da du åpner opp for publikum i gruppen 13–16 år. Samme skjer hvis du klarer å presse ratingen fra PG-13 til PG, hvor i praksis unger helt ned i femårsalderen kan se filmen på kino.

Children are often taken to the movies before they can walk. In fact, some theaters will no longer allow kids under the age of 5 in PG-13 movies, not to protect young psyches, but because their behavior can be disruptive.

Trenger vi rating-/aldersgrensesystemet? Jeg mener at, ja, vi trenger det. Men det er et tveegget sverd. Jeg bruker ratingsystemet når jeg skal vurdere om syvåringen vår kan få sitte sammen med mamma og pappa og se film på DVD. Har filmen rating PG eller mindre, så får han som regel delta. Har filmen PG-13, og vi ikke er sikker på filmens innhold, får han som regel ikke lov. Det er den positive siden – at rating/aldersgrense kan være en veileder for foreldrene.

Ulempen er todelt; for det første ser vi det som skjer i artikkelen til LA Times. Studioene presser grensene for hva som er akseptabelt innenfor de forskjellige grensene, og skillet mellom dem viskes sakte men sikkert ut. Hvordan skal foreldrene da kunne vite om filmen er safe eller ikke? For det andre har vi de senere år sett en trend hvor studioene med vilje legger en film på slaktebenken, og kutter bort vitale (men upassende for barn) deler av filmen, for å oppnå en lavere rating på kino – slik at de kan tjene mer penger. Potensielt gode filmer blir meningsløst møl fordi man skal trekke inn en aldersgruppe som slett ikke er i målgruppa i utgangspunktet, og man ender med at både de unge og de voksne blir skuffet. Integriteten legges under øksa, for at pengene skal rulle inn i billettlukene. Og på DVD-salget etterpå, når man gir ut både PG-13 og Unrated-utgaven.

In the end, it all comes down to box office.

Sånn sett tror jeg studioene gjør seg selv en bjørnetjeneste i det lange løp.

Les hele artikkelen her