Forklaringen
tirsdag 10. januar 2006
«Gjort noe spennende i helga?» spør jeg, bare for å starte en samtale. Hun forteller at hun og familien har vært på hyttetur. Jeg hører bare med et halvt øre, nikker og sier «Mhm» på de riktige plassene, så hun skal tro jeg følger med.
«Enn du da?» sier hun, når hun er ferdig med å berette om sine opplevelser.
«Nei, ikke så mye,» sier jeg. «Kjøpte meg ei ny Bob Dylan-plate før helga, så jeg har mest bare vært hjemme og hørt på den.»
«Huff, Bob Dylan!» sier hun med et grøss.
«Hm? Liker du ikke Bob Dylan?» spør jeg.
«Nei, fysj, jeg klarer ham ikke!»
«Hvorfor det? Hva er galt med ham?»
«Da jeg studerte i Bergen, og bodde på studenhybel, så bodde det en fyr i etasjen under. Og så en dag, mens han var bortreist, begynte det å dryppe ned … Nei, vent, han bodde over meg. I etasjen over. Iallefall, så en dag, mens han var bortreist, tror jeg, så begynte det å dryppe fra taket og ned til meg. Så jeg gikk og banka på hos ham. Han bodde over meg. Men han svarte ikke, han var bortreist. Så jeg måtte ringe vaktmesteren, og vaktmesteren kom og låste opp døra hans, og vi gikk inn. Fy faen, så jævlig. Han kunne aldri ha vaska der, det var skikkelig jævlig. Og jeg tror aldri han rydda heller. Det stod skitne tallerkener og kopper og drit overalt. Vasken hans var overfylt av skitne kopper og klær og alt mulig. Det var vanvittig jævlig.»
«Mhm,» sier jeg.
«Så hadde han en lekasje i kjøkkenbenken, som han hadde satt en bøtte under. Men han var jo bortreist, og bøtta var blitt full og hadde rent over. Vann utover hele gulvet, vettu. Så hadde det begynt å dryppe ned til meg.»
Hun grøsser ved tanken. Jeg ser det går et gys gjennom henne.
«Det var så jævlig,» legger hun til, enda en gang.
«Ja, dét kan jeg tro,» sier jeg. «Skikkelig jævlig.»
«Ja, han var en skikkelig ekkel fyr. Jeg flytta ut derfra ikke så lenge etterpå.»
«Ja, dét kan jeg forstå,» sier jeg. «Men … hva har det med Bob Dylan å gjøre?» spør jeg.
«Jo, han ekle fyren pleide å høre på Bob Dylan, husker jeg. Han pleide å høre på Bob Dylan, og siden han bodde over meg, så seiv musikken ned til meg. Så hver gang jeg hører Bob Dylan tenker jeg på han ekle fyren, og den dritekle leiligheten han hadde. Den var skikkelig jævlig.»
«Men er det Bob Dylan sin skyld han han var så jævlig?» spør jeg. «Det kan vel ikke Bob Dylan noe for. Han har jo ikke gjort noe galt.»
«Nei, men han fyren var så ekkel, og han hørte på Bob Dylan. Så jeg liker ikke Bob Dylan. Jeg tenker bare på den ekle leiligheten. Så jeg synes Bob Dylan er ekkel å høre på.»
«Hm,» sier jeg. «Hmm.»
«Men jeg liker Frank Sinatra,» sier hun.
Vi er stille en lang stund.
«Skal vi høre på radioen?» spør jeg.
«Okei. Skru på P1 da.»
Jeg skrur på radioen. Det er Nitimen. Håper de spiller noe Bob Dylan, tenker jeg for meg selv. Men så heldig er jeg neppe …
10. januar 2006
00:00 #
Jeg digger heller ikke Dylan, faktisk. Mest på grunn av stemmen.
11. januar 2006
00:00 #
Geir: Hvilken av stemmene hans tenker du på da? Mener du Woody Guthrie-stemmen på de første platene? Eller «mercury sound»-stemmen fra 65–66? Country-stemmen på «Nashville Skyline»? Den forkjølte stemmen på «New Morning»? Down and out-stemmen på «Blood on the Tracks»? Halleluja-stemmen på «Slow Train Coming»? Eller whiskey-stemmen på «Love and Theft»?
Det er forsåvidt greit å ikke like Dylan. Jeg regner iallefall ikke med at alle skal ha samme nesegruse fascinasjon som jeg har.
Men Dylan har omtrent like mange stemmer som han har plater (47 offisielle – and counting); eller mer riktig blir det vel å si at han har like mange stemmer som han har sinnsstemninger.
Men min fascinasjon fra Dylan har først og fremst sitt utspring i poesien. Mannen er jo vår tids største poet.
Take me on a trip upon your magic swirlin’ ship,
My senses have been stripped, my hands can’t feel to grip,
My toes too numb to step, wait only for my boot heels
To be wanderin’.
I’m ready to go anywhere, I’m ready for to fade
Into my own parade, cast your dancing spell my way,
I promise to go under it.
11. januar 2006
00:00 #
Hehe, jeg tror det er kun Dylan-fans som hører så enorme forskjeller på stemmen hans. Det er som å diskutere med Enya-fans som for hvert album hevder at "dette Enya-albumet er SÅ forskjellig fra det forrige."
11. januar 2006
00:00 #
Elf: Utfordring til deg: Hør på «Song to Woody» fra albumet _Bob Dylan_, «Lay Lady Lay» fra albumet _Nashville Skyline_, og «Mississippi» fra albumet _Love and Theft_ – for å ta tre tilfeldige. Hvis du ikke hører forskjell på stemmen til Dylan på disse låtene har du gehør som en kaffekopp – uten hank!
11. januar 2006
00:00 #
En ordentlig Dylan-nerdete respons, det der, som jeg selvfølgelig ikke kan gi noe fullgodt svar på.
Men jeg Soulseeket meg frem til de tre eksemplene du listet opp i utfordringen din, og likte vel egentlig ingen av stemmene. "Song to Woody"-stemmen var den jeg likte aller minst av dem, dog. Jeg vet ikke, jeg synes det blir litt masete. Får litt sånn Woody Allen med kassegitar-assosiasjoner av Dylan. Ikke bra.
12. januar 2006
00:00 #
Geir: Er man Dylan-nerd så er det vel ikke fritt for at man gir Dylan-nerdete responser.
Det er forsåvidt greit at du ikke digger Dylan. Det er ikke for alle å like ham. Men du hørte vel i det minste forksjell på stemmen på de tre låtene, vel?
13. januar 2006
00:00 #
Forskjell på stemmene hørte jeg i det minste, ja!
13. januar 2006
00:00 #
Thank you, please!
14. januar 2006
00:00 #
Høres ut som hun der bodde under meg.