Stian Andreassen

Jeg fant fram et par hansker og en rull med søppelsekker. Det var på tide å bli kvitt liket. Det hadde ligget på verandaen en uke nå, og hadde så smått begynt å gå i oppløsning. Fruen var engstelig over hva naboene ville tenke hvis det bli liggende der særlig lengere. Så jeg brettet opp skjorteermene, tok på meg hanskene, og rev en sekk av rullen.

Jeg begynte nederst, og prøvde å bykse plastsekken oppover liket, men det var vrient. Ett av lemmene var så råttent at det knakk av, og falt i bakken. Jeg kranglet søppelsekken uanfektet videre. Den nådde halvveis opp, til omtrent midt på. Jeg flerret et ny sekk av rullen, og begynt i andre enden. Det var ikke lett den veien heller, men til slutt hadde jeg dekket hele greia i to sekker.

Da jeg først hadde fått det pakket inn i plastsekkene, var det en enkel affære å transportere det gjennom leiligheten. Jeg fikk det ut, og bar det hele veien opp til søppelcontainerne. Der dumpet jeg det på bakken ved siden av containeren for restsøppel. Jeg rev av sekkene sånn at karene i søppelbilen skulle se det lett, og ta det med seg. Sekkene var det bare å kaste, de var ubrukelige nå. Jeg pustet ut. Nå var jeg kvitt driten. Til neste år måtte jeg gjøre det samme om igjen, slik som året før – det tar aldri slutt.

Tilbake i leiligheten kunne jeg fornøyd konstatere at verandaen så betrakelig bedre ut uten det triste døde legemet liggende til skjemsel. Det eneste sporet man kunne se, var fire avbrekte grener og en haug med barnåler. Det var lurt å pakke treet inn i søppelsekker før jeg bar det gjennom leiligheten; ikke en eneste nål hadde drysset på veien. I stua støvsugde jeg opp de siste nålene fra gulvteppet hvor det hadde stått. En bortkommen julekule lå bak sofaen …