Det er filmoppsummeringstid igjen. Denne gangen har det gått mest i westerns og romantiske komedier fra 30- og 40-tallet. Gutta som går oftest igjen er Jimmy Stewart, Cary Grant og Paul Newman. Det er fem 9-ere på rappen denne gangen, men som nevnt tidligere vil jeg helst se god film når jeg først setter meg ned.

The Quick and the Dead (1995, Sam Raimi)
Sam Raimis opplagte kjærlighet til spaghettiwesterns kommer tydelig fram i denne homagen til sjangeren – en svært undervurdert film i mine øyne. Raimi spiller på klisjéene, og får oss til å le ved å overdrive dem x 10. Men samtidig er det en fullgod amerikansk-post-spaghettiwestern; bare at Clint Eastwood er bytta ut med Sharon Stone. Og du verden som det funker. 8/10

The Incredibles (2004, Brad Bird)
Gjensyn med familien Utrolig. Fortsatt meget bra. En del av referansene begynner å komme mer fram for meg nå. 8/10

Genghis Khan (2005, Edward Bazalgette)
Dramatisert BBC-dokumentar om livet til den mongoslke gutten Temujin, som vokste opp til å bli den største hærføreren verden noensinne har sett; Genghis Khan. Med større budsjett og litt mer story kunne dette blitt en potensiell storfilm. 7/10

The Philadelphia Story (1940, George Cukor)
Enhver film med Jimmy Stewart er verdt å se, bare pga ham. Det samme kan sies om Cary Grant. Egentlig synes jeg musical-remaken «High Society», med Bing Crosby, Grace Kelly og Frank Sinatra er mer fornøyelig (tidligere omtalt) – men «The Philadelphia Story» er bedre. Det samme er skuespillerne. 8/10

Hud (1963, Martin Ritt)
Nei, ikke Vibeke Løkkeberg-filmen; Hud er Paul Newman i én av sine aller beste roller. Det er mye symbolikk i denne filmen, og den fortjener egentlig en større omtale enn fem linjer. Det er en dobbel far/sønn-historie, med Newman i sentrum for begge. Han er både «far» og sønn, og ingen av rollene takler han i særlig grad. «Hud» er egentlig et mottstykke til «Cool Hand Luke» (perfekt double feature på en lørdagskveld!) – og minst like bra. 9/10

The Sting (1973, George Roy Hill)
Butch Cassidy and the Sundance Kid er tilbake – men denne gangen er de svindlere under depresjonseraen. Intrikat plot med mange vendinger. Her må man følge med, men så får man full uttelling til slutt også. Meget stilig. 9/10

Chinatown (1974, Roman Polanski)
Min omtale 9/10

It Happened One Night (1934, Frank Capra)
Alle romantiske komediers mor – og det sier jeg i beste mening. Så totalt elskelig og fornøyelig. Jeg ante ikke at Clark Gable var et slikt komisk talent. Sangen på bussen er det morsomste jeg har hørt på år og dag. 9/10

His Girl Friday (1940, Howard Hawks)
Romantisk komedie fra Howard Hawks – med gnistrende Cary Grant og Rosalind Russel i hovedrollene. For denne filmen oppfant man uttrykket rapid-fire dialogue, og man kan bli litt tullete i hodet av alle som snakker i munnen på hverandre. Men du verden så morsom den er! Få med deg Grants improviserte (og obskure?) referanse til sin egen død. 9/10

Destry Rides Again (1939, George Marshall)
Småkomisk western med Jimmy Stewart og Marlene Dietrich – og sistnevnte stjeler showet så totalt. For ei dame! Stewart spiller den klassiske sjenerte «aw shucks»-typen sin, som han etterhvert ble så kjent for. Både morsom og trist på én gang. Meget severdig. 8/10

Arkivert i Gamle poster |