Stian Andreassen

Her går det unna! Det er 10 filmer siden sist allerede, og på tide å oppsummere. Denne gangen er det litt mer variert, både innen sjangere og karaktergivning.

Soylent Green (1973, Richard Fleischer)
Sci-fi-klassiker med Charlton “From My Cold Dead Hands” Heston, som ikke helt har tålt tidens tann. Settene og flere av rekvisittene er veldig daterte. Like fullt en severdig affære. Jeg hadde nok satt mer pris på den om jeg ikke på forhånd visste slutten/løsningen på mysteriet som Hestons rollefigur etterforsker (når en film er over 30 år gammel har alle sett den, så da er det ikke så farlig om man spoiler slutten). 6/10

Cidade de Deus (2002, Fernando Meirelles)
Brasiliansk «Gangs of New York». Engasjerende og mektig historie, flott regi. 8/10

Winchester ‘73 (1950, Anthony Mann)
Western med Jimmy Stewart som barsk gunslinger; nesten John Wayne’sk i tøff-i-trynet-faktor. Jeg skulle ønske forholdet mellom Stewart og mannen han jagde ble belyst tidligere i filmen, men ellers svært severdig. 7/10

Killer’s Kiss (1955, Stanley Kubrick)
Det er nesten litt betryggende og se at også mesterregissør Kubrick fomlet i starten, før han fant formen. («The Killing», som kom året etter, er jo en stilsikker klassiker.) «Killer’s Kiss» er tidvis ganske klønete, og historien temmelig klisjébefengt. Like fullt verdt sine 67 minutter, hvis man er fan av Kubrick og/eller er film noir-fantast. 6/10

Laura (1944, Otto Perminger)
Flott film noir, slik jeg liker den, med en engasjerende detektivhistorie. Referansefilm. Innrømmelse: Jeg kjente ikke igjen Vincent Price, men satt gjennom hele filmen og tenkte: «Han der har jeg sett før! Men jeg lurer på om han hadde Vincent Price-bart da …» 8/10

Animal Crackers (1930, Victor Heerman)
Screwball-komedie slik bare The Marx Brothers kan det, men innviklede forviklinger og innfløkte intriger. Jeg skulle ofte ønske jeg var like kjapp i kjeften som Groucho. 7/10

I, Robot (2004, Alex Proyas)
Det er mest pga manus jeg trekker «I, Robot» et poeng eller to. Effektene er fete, regien stødig, og skuespillet relativt upåklagelig. Men, som i så mange detektivhistorier, føler jeg ikke at jeg er engasjert nok. Hvorfor skal jeg bry meg om hva som skjer med disse karakterene, hvis filmskaperne ikke tar seg bryet med å utvikle dem og gi dem dybde først? Som min gode venn Rocky pleier å si på Yoda-vis: «One flashback does not a character make.» 6/10

El Dorado (1966, Howard Hawks)
Okei; jeg må innrømme jeg ikke helt skjønner hvorfor Howard Hawks har valgt å lage remake av sin egen film, «Rio Bravo», fra seks år tidligere, med samme stjerne – John Wayne – i hovedrollen. For all del; «El Dorado» er bra nok i seg selv, men den er ikke bedre enn «originalen». Robert Mitchum er ikke en bedre drukkenbolt enn Dean Martin. Arthur Hunnicutt (hvem enn han er) er såvisst ikke et bedre sheriff-sidekick enn Walter Brennan. Og John Wayne … vel, han er nå engang John Wayne, slik bare John Wayne er det. Den eneste karakteren som var bedre i «El Dorado» var Mississippi-karakteren til purunge James Caan. Men, faen heller, man skal ikke klage – Hawks og Wayne kunne lage western. 7/10

How Green Was My Valley (1941, John Ford)
Et episk mesterverk fra regissør John Ford. Ble nesten kort med «bare» to timer. Skulle nesten ønske den ble a four hour epic to rival «Gone With the Wind» slik den opprinnelig var tiltenkt. 8/10

Rosemary’s Baby (1968, Roman Polanski)
Man trenger verken dusjscene, Jack Nicholson med øks, eller trehundre liter blod for å lage en effektiv og ultraspennende grøsser; det har Polanski bevist med «Rosemary’s Baby». 9/10