Stian Andreassen

Med denne omgangen filmtittingoppsummering er jeg rimelig à jour med oppdateringene. Også denne gangen vil jeg påstå at tittingen er rimlig eklektisk, med en spennvidde på tvers av sjangere og era.

A Day at the Races (1937, Sam Wood)
Jo flere jeg ser av Marx Brothers-filmene, jo mer liker jeg dem. Telefonscenen i denne er kostelig, nesten på høyde med speilscenen i «Duck Soup». Og du må jo bare elske en karakter som heter Hugo Z. Hackenbush! 7/10

Before Sunset (2004, Richard Linklater)
Nydelig oppfølger til «Before Sunrise», som makter å elevere både seg selv og forløperen til en vakker konklusjon(?) … Filmens siste replikk ga meg deilig gåsehud. 9/10

When Harry Met Sally… (1989, Rob Reiner)
Jeg må innrømme jeg aldri har hatt det helt store forholdet til Billy Crystal, men i denne er han så herlig mørk at jeg likte ham umiddelbart. Romantisk komedie med snert. 7/10

The Public Enemy (1931, William A. Wellman)
Den første gangsterfilmen med James Cagney i hovedrollen – som spritgangsteren Tom Powers. Laget før the Code, og ansett som så voldelig i sin samtid at den ble forbudt i mange land, deriblant store deler av Skandinavia. Innholder også den famøse grapefruktscenen med Cagney og Mae Clarke. 7/10

Dog Day Afternoon (1975, Sidney Lumet)
Nok en gang tar Al Pacino pusten fra meg med sin intense innlevelse. Og at Sidney Lumet kan lage briljante klaustrofobiske kammerdramaer visste jeg jo fra før. 8/10

The Last Temptation of Christ (1988, Martin Scorsese)
Willem Dafoe som Jesus Kristus og Harvey Keitel som Judas Iskariot – kan det bli bedre? 8/10

Stagecoach (1939, John Ford)
«Hvis du lager denne filmen vil karrieren din falle i grus. Westerns er umoderne, og publikum vil ikke se dem lengere,» sa studioet til John Ford da han ville lage «Stagecoach». Han lagde den likevel. Filmen vant to Oscars, og var nominert til fem til. I dag regnes blant tidenes beste westerns, og er en av filmene som definerte sjangeren. Den var John Waynes gjennombruddsfilm (skjønt han hadde spilt i nesten 80 filmer!), og markerte starten på et langt og fruktbart samarbeid for Ford og Wayne. Men filmhistorie og trivia til side; «Stagecoach» er åkkesom forrykende underholdende, og en jævlig god film. 8/10

Dazed and Confused (1993, Richard Linklater)
En av de beste «siste natt meg gjengen»-filmene jeg har sett. Stemningen i denne filmen er fullkomment herlig og ektefølt. Jeg vil også drikke øl fra tønne under stjernene i en skog i Texas! 8/10

The Gunfighter (1950, Henry King)
Flott western med både hjerte og hjerne. I setting og stemning har den mye til felles med «High Noon», og selv om sistnevte er et hakk eller to over, så er «The Gunfighter» en underkjent klassiker som fortjener et større publikum. Barten til Gregory Peck fikk visstnok skylda for at den gjorde det dårlig på box office’n. 8/10

Untitled (2000, Cameron Crowe)
Så har jeg omsider sett Cameron Crowes «Untitled» – regissørens extended cut av «Almost Famous». Som i de fleste tilfeller hva gjelder extended cuts, så synes jeg kinoutgaven er strammere – og således forteller historien bedre – mens den utvidede utgaven er for spesielt detaljhungrige interesserte. Ikke bedre enn kinoversjonen, synes jeg, men minst likte bra – bare på en litt annen måte. Flott historie, og – ikke minst – glimrende casting. Det var forresten først da jeg så denne utgaven, at jeg la merke til at trommisen kun har én replikk gjennom hele filmen … 8/10