Stian Andreassen

Thomas har i lang tid vært svært glad i så på de tre filmene om Emil på DVD. Emil er en sjarmerende fyr, og filmene er artige, men etter N’te gjennomsyn på TV-en kan man etterhvert bli lei – selv om det er aldri så sjarmerende. Så i et forsøk på å utvide horisonten til 2-åringen, spurte jeg her om dagen om han ikke heller ville se på «Gubben og Katten» i stedet for Emil. Dét sa han seg villig til. Og som alle som kjenner til Gubben og Katten vet, så skal det gjerne ikke mer til før man er hekta. «Æ se dubbe-dubbe-atten!» sier han nå, hvor han før spurte etter Emil.

Storebror Martin var stor fan av Gubben og Katten da han var mindre. Vi har derfor både de to filmene på DVD (Nissemaskinen var bare traurig, så den regnes ikke), samt en hel haug av de nydelig illustrerte billedbøkene stående i bokhylla. Nå er altså neste «generasjon» klar til å ta over. Dét er kanskje noe av det fineste med Gubben og Katten (og, når sant skal sies, noe av det fine med Emil også); det er så tidløst, at sjarmen ved det aldri går ut på dato. Når Martin var på sitt «verste», var det ikke fritt for at foreldrene kunne bli en smule lei av både gubber og katter. Men når det nå er et par år fra Martin sist var interressert, til lillebror begynner å vise voksende interesse, synes jeg på ny det er sjarmerende med denne Pettersen og katten Findus, som bor på gården sin og finner på rare og morsomme ting.

Jeg tror sannelig vi må grave fram bøkene også, slik at jeg og Thomas kan begynne å lese dem på sengekanten om kvelden …