Stian Andreassen

«Ride Him, Cowboy» er verken arbeidstittelen på «Brokeback Mountain» eller en pornofilm med kun mannlige aktører – selv om det kanskje kan virke sånn. «Ride Him, Cowboy» er en B-film fra 1932 (på 30-tallet kunne man fint ha titler som dette, uten at det alluderte til sex), som er interessant omtrent ene og alene fordi den er John Waynes første western.

Filmen er regissert av Fred Allen, en filmklipper, som i løpet av en treårsperiode (1931–33) regisserte syv westerns for RKO/Warner Bros. Alle har en lengde på rundt 50 minutter, og var opplagt tiltenkt B-plassering på kinoene; dvs. å utgjøre siste halvdel av en double feature. Cowboyfilmer var yndede B-filmer på 30-tallet. På den tiden var B-enhetene tumleplasser og drivhus for nye talenter, men den godeste Allen kom seg aldri ut av B-regissørstolen – hans talent lå nok i redigering – og han returnerte til klippebordet hvor han ble fram til sin død i 1955.

Man skal vel strengt tatt ha en forkjærlighet for både B-film, westerns, og John Wayne for å få særlig utbytte av denne. (For ordens skyld: Jeg oppfyller alle.) Regien mangler retning og særpreg, skuespillerne minner om dukker i en Ivo Caprino-film, John Wayne virker like rutinert som en hormonell 13-åring på sitt første skoleball, og manus er … manus er …

Vel, manus er en historie for seg selv. Filmen begynner med at den viltre hesten Duke blir anklaget for mord, og man steller i stand en rettsak hvor hesten blir dømt til døden. Tam-tara-tam! Enter John Wayne. Dommeren går med på at hvis Wayne klarer å ri djevelhesten Duke, så er han ikke mannevond, og skal få leve. Som sagt så gjort. Wayne redder Duke, og de blir bestevenner og et superteam. (At man har valgt å la John Wayne spille mot en hest som faktisk heter Duke er jo mildt sagt ironisk, og en av grunnene til at jeg umiddelbart fikk lyst til å se filmen.) Deretter viser det seg at mordet ble utført av den skumle forbryteren The Hawk, som har terrorisert området i lengere tid, og Wayne og Duke – som nå er byens nye helter – går med på å ri inn i The Hawks territorium for å ta ham ned. Til å vise vei har de med seg Henry Sims, en av byens høyt aktede menn.

Dette avsnittet innholder spoilere, så hopp over det hvis du ikke vil vite handlingen/slutten. Det viser seg at Henry Sims er The Hawk. Han overrumpler Wayne, bakbinder ham, og overlater ham i ørkenen for å dø. Deretter dreper Sims en mann, og etterlater Waynes munnspill på åstedet som fellende bevis. I mellomtiden kommer Wayne seg løs (med god hjelp fra Duke), og sprengrir inn til byen for å fortelle dem at Sims er skurken. Der blir han møtt av en rasende mobb, som selvsagt tror at Wayne er The Hawk (de har funnet munnspillet hans ved siden av den myrdede mannen), og Wayne blir stilt for retten anklaget for alle mordene og faenskapet The Hawk har gjort. Hesten Duke springer hjem til Waynes romantiske interesse, og forklarer alt ved å knegge og riste på hodet (inkludert det faktum at Sims er The Hawk). Hun må da ri som faen, for å rekke fram til rettsaken før de henger Wayne. Hvordan det ender skal jeg ikke avsløre, men de fleste kan nok gjette hvordan det går …

Med en fundamental fascinasjon og en overdreven hunger for westerns, hvor man mer eller mindre ukritisk konsumerer det man kommer over innen sjangeren, hender det vel så ofte at man finner småstein i stedet for edelsteiner når man graver i filmarven. «Ride Him, Cowboy» er for det meste gråstein, men innimellom glimrer det også i gullmalmen. Det skal ikke stikkes under en stol at det er statusen «John Waynes første western» som gjør den mest interessant. Den gjengse filmtitter vil nok klø seg i hodet, og lure på hva dette er for ræl – og i beste fall le litt av de stilistiske klisjéene filmen lider under.

Like fullt må jeg påpeke at filmen har kvaliteter som gjør den både severdig og underholdende – selv om man nok bør se den med uttrykket so bad it’s good i baktankene. Jeg har min santen kastet bort 53 minutter, og vel så dét, på verre ting. Og da kommer jeg over på en annen ting som er både fascinerende og beundringsverdig; man har klart å fortelle en fullverdig historie, med både intriger, mysterium, romantikk, drama, og action, på skarve 53 minutter! Filmen lider ikke av den er kort; tvert imot. Effektiv klipping og økonomisk storytelling utnytter de femtitre minuttene til fulle, og man sitter igjen med en følelse av å ha sett en fullverdig – om enn tidvis tåpelig – film.

John Wayne ble heldigvis bedre med årene. Selv om man innimellom aner den store, brautende, macho-bamsen han etterhvert skulle bli, kommer man ikke utenom at han er en fomlende snørrvalp i «Ride Him, Cowboy». Men, men … han var jo tross alt bare 25 år. Syv år og 48 filmer senere hadde han iallefall funnet formen, i John Fords «Stagecoach» (1939), som ble Waynes store gjennombrudd. Til da hadde han spilt i totalt 80 filmer …