Stian Andreassen

En filmoppsummering er long overdue – blogging har ikke vært det mest prioriterte om dagen – så her kommer en remse. Det er tydelig at jeg har vært sulten på nye filmer, etter en lengere periode med tidvis svært gamle klassikere i TV-ruta; det er svært mye film fra 00-tallet i denne omgangen.

United 93 (2006, Paul Greengrass)
Det er nesten beundringsverdig hvordan amerikanerne alltid – uten unntak – skal lage underholdning av katastrofene som rammer dem. F.eks. bare få år etter at Vietnamkrigen var over, begynte de første filmene om den å strømme ut fra Hollywood. Nå har det gått fem år siden terrorangrepene 11. september (9/11), og «United 93» regnes som den første fiksjonsfilmen som omhandler angrepene. «United 93» er overraskende på mange måter; den er overraskende spennende og anspent, den er overraskende lite spekulativ, den er overraskende ektefølt (flygelederne og soldatene i filmen er f.eks. spilt av de ekte flygeledere fra 9/11), og den er – kort og godt – overraskende god. Den kan fort havne på topp 10-lista når årets filmer skal gjøres opp. 8/10

American Splendor (2003, Shari Springer Berman & Robert Pulcini)
Paul Giamatti – jeg elsker den mannen! 8/10

Ask the Dust (2006, Robert Towne)
Premiss: «Ask the Dust» av John Fante er kanskje en av de flotteste bøkene jeg har lest, så det skal ikke skyves under en stol at jeg var svært skeptisk når jeg fikk vite at den skulle filmatiseres. Konklusjon: Robert Towne har klart å lage en god adapsjon av romanen; han har klart å overføre historien til film på en slik måte at den fungerer som film, og ikke føles som en «høytlesning» av boken. 7/10

To Kill a Mockingbird (1962, Robert Mulligan)
I motsetning til «Ask the Dust» (se over), føles denne filmen mer som en «høytlesning» av romanen. Med dét mener jeg at filmen er mer litterær enn den er filmatisk. Når jeg ser film vil jeg se film. Vil jeg lese en bok, ja, da leser jeg en bok. Det skal like fullt sies at denne filmen er god (av mange grunner); spesielt takket være unge Mary Badham, samt klippestødige Gregory Peck. 7/10

Monsters, Inc. (2001, Peter Docter)
Det var etter at Thomas hadde sett Gubben og Katten på DVD for 19845. gang at jeg forsøkte å ymte frampå at han kanskje kunne se en annen film? Under tvil gikk han med på det, da jeg annonserte at denne innholdt monstre. «Monsterbutikken» – som han nå kaller den, eller bare «Monster» – ble selvsagt en umiddelbar suksess, og har nå fått seg en del omdreininger i DVD-spilleren. Det var deilig å se den på nytt med sønnen min, som nå har begynt å skjønne at horisonten er bred, og jobber med å utvide sin egen. Da synes jeg Pixar-hylla er en bra plass å starte. 8/10

War of the Worlds (2005, Steven Spielberg)
Hvordan man kan si at det ikke er laget film om 9/11 før i år, med «United 93» (se over), skjønner jeg ikke. For «War of the Worlds» er en 9/11-film, hvis jeg noengang så en! Bare at … du vet … muslimene er byttet ut med slimete tentaklede monster fra Mars (litt sånn ala hvordan slimete monster fra verdensrommet skulle symbolisere kommunistene i science fiction-filmene under 50-tallets McCarthy-era). Overraskende underholdende. Skjønt, jeg kunne klart meg uten Cruise control. 7/10

Capote (2005, Bennett Miller)
Jeg har ikke noe forhold til Truman Capote. Jeg hadde knapt nok hørt om ham før denne filmen kom på banen. Men er han bare halvparten så interessant som Phillip Seymour Hoffman framstiller ham i denne filmen, kan jeg fort bli svært interessert. I likhet med Paul Giamatti har Hoffman gått fra snesvis små biroller, til å få den statusen han fortjener; som fullverdig tittelrolleinnehaver. 8/10

Forrest Gump (1994, Robert Zemeckis)
Nostalgia! Jeg elsket denne filmen som ung valp. Den har holdt seg godt; den har fortsatt sjarm. 8/10

Match Point (2005, Woody Allen)
«Match Point» er den beste filmen jeg har sett i år. Det er en romantisk melodramatisk thriller, men med mer hjerne enn hjerte. Den er intelligent, og går utfra at de som ser den også er det – den er ikke nedlatende mot publikum ved å serverere alt med teskje, og den prøver ikke å lure deg (slik altfor mange thrillere nå om dagen gjør). Skuespillervalgene er noe av det mest inspirerte jeg har sett på lenge – jfr. Scarlett Johansson som femme fatale i våt T-skjorte. Jeg er villig til å bli Woody Allens største fan, bare på grunnlag av denne filmen. Årets beste? 10/10

Multiplicity (1996, Harold Ramis)
Langtifra så finslepen og genial som «Groundhog Day», men like fullt en svært undervurdert Harold Ramis-komedie, synes jeg. Det beste med denne filmen er hvordan Michael Keaton spiller de forskjellige versjonene av Doug perfekt mot hverandre. Han har full kontroll på hver enkelt versjons temperament og særegenheter, og spiller dem så glimrende, at man nesten er frtistet til å tro at det faktisk er kloner på settet, og ikke én og samme mann som spiller dem alle. 7/10