Filmtitting utføres, og det er forlengst tid for å oppsummere ti av de konsumerte. Denne omgangen preges av to ting: 1) jeg har jobbet med Hamlet, lest teksten, og [i denne omgangen] sett to av filmatiseringene; 2) jeg har – tydeligvis – kommet til et punkt i livet hvor jeg er klar for Woody Allen. Tidligere har jeg ikke klart å se noen av filmene hans, da de forekom meg som alt for nevrotiske og slitsomme. Vel, noe har nok skjedd med meg (har jeg havnet i en midtlivskrise?), for nå sitter filmene hans som skudd! Here goes:

Closer (2004, Mike Nichols)
Stilfullt firkantdrama. Liten tvil om at Clive Owen er filmens høydepunkt. Scenen med ham og Natalie Portman i strippeklubben er utvilsomt filmens beste, med chatroom-sekvensen mellom Owen og Jude Law på en god andreplass. Jeg har enorm respekt for filmer som har respekt for publikum, og som går utfra at vi klarer å få med oss plotelementer – uten teskje. 8/10

Fear and Loathing in Las Vegas (1998, Terry Gilliam)
Etter [omsider] å ha lest boka, måtte jeg jo se filmen på nytt. Overrasket over Gilliams trofasthet mot teksten. (Når man ser filmen uten å ha lest boka, har man problemer med å forestille seg hvordan dette kan være basert på en bok.) En så god adapsjon som det er mulig å lage, antagelig. 7/10

Harry Potter and the Goblet of Fire (2005, Mike Newell)
Ikke fullt så god som Azkaban, men denne har fete drager – dét trekker opp. 8/10

Hamlet (1948, Laurence Olivier)
«Citizen Hamlet» – en filmatisering av Shakespeares klassiske tragedie som er tungt påvirket av filmspråket i «Citizen Kane». Svært teatralsk, på en god måte; selve slottet er jo fabelaktig. Meget bra tolkning av akt 5, scene 2 (sluttscenen). 8/10

Hamlet (1990) (1990, Franco Zeffirelli)
En tolkning av stykket som i større grad er filmatisk, der Oliviers føles mer som teater. Denne innehar mer lidenskap enn f.eks. Oliviers versjon, som er mer avmålt og høyverdig. Her er mer eksplisitt raseri og galskap. Mel Gibsons tolkning av Hamlet-figuren er en miks av Martin Riggs og Braveheart – og det funker, utrolig nok. Helena Bonham Carter gjør en meget flott Ophelia, og Ian Holm er den fødte Polonius. 7/10

The Da Vinci Code (2006, Ron Howard)
Synes dette var en helt grei adapsjon av boka. Kan ikke si jeg hadde forventet noe særlig mer enn dette. 7/10

Annie Hall (1977, Woody Allen)
Jeg elsker Alvy Singers (Allen) syn på livet i denne filmen. Mange stilfulle metatriks. Og Paul Simon som slesk slimål er jo bare fullkommen herlig. 8/10

Crimes and Misdemeanors (1989, Woody Allen)
Stilfullt! Dét er ordet. Dette må jo være Martin Landaus beste rolle – etter rollen som Bela Lugosi i «Ed Wood», selvsagt. Også Alan Alda da; fullkomment heslig. 9/10

Husbands and Wives (1992, Woody Allen)
«Life doesn’t imitate art, it imitates bad television.» Kan man si det bedre? 7/10

The Emperor’s New Grove (2000, Mark Dindal)
Jeg prøvde å se denne sammen med Thomas. Han falt fra etter fem minutter, mens jeg satt og humret hjertelig gjennom hele. Som Disney Klassiker er den nok både for sær og surrealistisk for barn flest. At Kronk er den beste karakteren i hele filmen bevises ved at han fikk en oppfølger oppkalt etter seg. 7/10

Arkivert i Film og TV |