I går formiddag, mens jeg vandret sorgløs bortover mot universitetet for å møte et knippe litteraturvitenskapstudenter, samt foreleseren i drama, til et preeksamensmøte, fikk jeg plutselig en fornemmelse av å ha glemt noe viktig. Jeg klarte ikke å sette fingeren på hva det var, inntil én av mine medstudenter spurte meg hvor langt jeg var kommet på eksamensoppgaven i lyrikk. «Ikke så langt,» sa jeg. «Som i: du har ikke begynt?» spurte hun. «Stemmer,» sa jeg. «Du skal med andre ord sitte i hele morra og skrive?» Det var da jeg kom hva jeg hadde glemt. Fristen for å levere utkast av hjemmeeksamen i lyrikk var ved midnatt i dag, den 27. oktober (dvs. i går, siden jeg poster dette etter midnatt).

«Å faen!» «Tenkte meg dét, ja.»

Så nå har jeg sittet pal hele dagen, i sånn circa tretten timer, med en og annen pause ispedd, og analysert diktet «Navnløs» av Sigbjørn Obstfelder, og forsøkt å skrive noe vettig om billedbruken i diktet. Resultatet ble sånn noenlunde koherent – takket være hjelpsom samboer! – fordelt på fire sider (inkl. litteraturliste), som jeg sendte avgårde til veilederen nå klokken ti på halv midnatt.

Til uka må jeg levere utkast på hjemmeeksamener i de andre to fagene også. Jeg har planene sånn rimelig klare; i drama skal jeg skrive om «Kong Oidipus» av Sofokles, og i epikk tenkte jeg å dypdykke i Dantes «Helvete». Og jeg som ga opp fulltidsjobben for å studere – jeg må bare konstatere at å studere er pinadø en fulltidsjobb, dét også! Men å studere allmenn litteraturvitenskap er meget bra.

Arkivert i Personlig |