Det er duket for enda en runde med filmsynsing. I denne omgangen har jeg kommet et lite steg videre på veien på å bli á jour med nyere filmproduksjon. Når jeg ser på karaktergivningen, er det vel liten tvil om at de gamle er eldst, og at dagens filmer har mye å lære av de gamle …
Du rififi chez les hommes (1955, Jules Dassin)
Film noir med tidenes beste ranssekvens! 9/10
Manhattan (1979, Woody Allen)
Drit i romantiske forviklingskomedier hvor «det perfekte paret» alltid får hverandre til slutt mens Ronan Keating rauter på soundtracket og de levde lykkelig alle sine dager. Kjærlighet er komplekse greier. 8/10
Hamlet (2000, Michael Almereyda)
Hamlet satt til New York i år 2000. Man har gjort masse stilige valg og kule tolkninger. Danmark har blitt til The Denmark Corp., Elsinore Castle har blitt til Hotel Elsinore. Vakten som ser gjenferdet første gang er en hotellvakt, som ser ham på overvåkningsmonitorene. Ophelia går med skjult mikrofon i scenen der hun skal lure Hamlet til å forsnakke seg. Hamlet legger igjen sinte beskjeder på telefonsvareren hennes når han kjefter henne huden full. «The Mousetrap» er en video Hamlet har klippet sammen. «To be or not to be»-monologen framføres i action-seksjonen i en videoutleiebutikk. Masse slike ting, som fungerer faen så bra. Det som er synd med denne adapsjonen – for det er en god og stilfull adapsjon – er at den er så fordømt kjedelig handlingsmessig. Den mangler spunk, rett og slett. Ellers kunne den fått svært høy score. 6/10
Pride and Prejudice (2005, Joe Wright)
Ikke i nærheten av miniserien fra 95 (jeg tror ikke noen gjør en bedre Darcy enn Colin Firth – han er den fødte blærete-overklasse-dandy), men en helt grei og fin filmatisering av Jane Austen-romanen. Min favorittkarakter har alltid vært Mr. Bennet, og her er han spilt av ingen ringere enn Donald Sutherland. 7/10
Shadow of the Thin Man (1941, W.S. Van Dyke)
Den fjerde Thin Man-filmen i rekken, og den første som ikke er basert på en orignal Hammett-historie. Fungerte fint på alle måter. Spennende og underholdende. 7/10
Bean (1997, Mel Smith)
Mr. Bean fungerer definitivt best i halvtimelange episoder. Tidvis morsom, men som film faller den sammen. 4/10
Brødrene Dal og spektralsteinene (1982, Eivind Aaeng / Kalle Fürst)
Den beste Brødrene Dal-serien, IMO. Perfekt å se mens man ligger på sofaen med influensa. 7/10
Saw (2004, James Wan)
En lavbudsjetts hybrid av «Se7en» og «Cube». Begynner svært bra, propfull av gode idéer og med masse potensial. Dessverre blir det mye svada etterhvert, og den holdt ikke til mål for min del. Slutten trakk den noe opp igjen, og berget den fra bunnscore. 5/10
Lemony Snicket’s A Series of Unfortunate Events (2004, Brad Silberling)
Jeg har ikke lest noen av bøkene til Lemony Snicket (8-åringen i huset liker dem), men filmen var ikke så verst. Morsom underholdning for ungene. Selv syntes jeg kanskje det ble litt mye Jim Carrey (og litt lite fokus på ungene), skjønt Stephano-figuren er så genial at han nesten fortjener en egen film. 6/10
Crash (2004, Paul Haggis)
Minnet meg om «Magnolia» på mange måter; flere storylines som veves inn i hverandre, med skuespillerprestasjoner som varierer fra middelmådig til fantastisk. På lik linje med «Magnolia» er den også svært oppskrytt og hypet, og klarer ikke å leve opp til hypen, selv om den er en ganske okei film. (Og ingen av dem har noe på Top 250 å gjøre.) 7/10
5 responses so far ↓
1 Nils J. Nesse // Nov 7, 2006 at 00:00
For meg virker det rart å i det hele tatt sammenligne Magnolia og Crash. Å konkludere med at de er på samme nivå er … Nei. Magnolia er en av de beste filmene de siste 10 årene; Crash er noe av det mest uspiselige man har klart å lure folk til å like. Men vi kan være enige om å være uenige.
2 Tomte // Nov 7, 2006 at 00:00
Når det gjelder "Brødrene Dal og spektralsteinene" er jeg glad jeg tilhører den generasjonen som satt klistret foran skjermen da NRK sendte serien hver lørdag (Tror det var etter Midt i Smørøyet). Episoden om gjenferdet i maleriet ga meg mareritt i flere netter..
3 Stian Andreassen // Nov 7, 2006 at 00:00
Nils: Jeg kan være tilbøyelig til å innrømme at «Magnolia» kanskje er hakket bedre enn «Crash», men det faller meg svært naturlig å sammenlikne dem – de har mange likhetstrekk. Og begge _leaves something to be desired_ for min del …
Tomte: Jeg hører også blant dem som fulgte med da den gikk på TV. Og, ja, episoden med gjenferdet i maleriet er den jeg husker best.
4 Elf // Nov 9, 2006 at 00:00
Spektralsteinene er uten tvil den eneste bra serien med Brødrene Dal. Professor Drøvel har noen øyeblikk, men går stort sett ut på at KLM trodde ting ble morsomt så lenge man kjørte ting i fortfilm.
De to siste seriene forbigår jeg i stillhet.
5 Stian Andreassen // Nov 9, 2006 at 00:00
Det jo svært tydelig at Drøvel er _veldig_ inspirert av «Flying Circus». Absurde skjetsjer som ikke har noe som helst med selve historien å gjøre utgjør jo hovedtyngden av de fleste episodene.
Leave a Comment