Stian Andreassen

Jeg sitter her med eksamensoppgaven i lyrikk, hvor jeg jobber med diktet «Navnløs» av Sigbjørn Obstfelder. Og mens jeg sitter her og skriver en kort minibiografi om ham, stopper jeg opp et øyeblikk i det øyet farer over fødselsdatoen hans: 21. november 1866. Så kikker jeg på datoen på laptopen …

Det er i dag altså 140 år siden Sigbjørn Obstfelder ble født – den norske dikteren som nærmest er å regne for modernismens far, nesten 30 år før den kom til Skandinavia, og circa 50 år før den fikk fotfeste i Norge – og så vidt jeg kan se er det ikke en eneste norsk avis som har fått deg med seg. De er mest opptatt av Borat og Eli Hagen. Obstfelder er ikke ofret en eneste linje. 140 år er kanskje ikke rundt nok? Skammelig!

Men nå er han såvisst ikke glemt, den lille blonde mannen med hengebartene, som bare rakk å bli 34 år – han hedres her, selv om det bare er i en liten, ubetydelig blogg, og ikke i landets aviser.

I anledning dagen bør man jo sitere fra et av Obstfelders dikt. Men jeg skal ikke sitere fra «Jeg ser», som han er uendelig kjent for, og som regnes som hans definitive dikt. Heller vil jeg sitere «Orkan», som jeg mener vel så bra kan brukes for å beskrive ham; for han handler ikke bare om fremmedfølelse og utilhørighet, men vel så mye om livsglede og en rastløshet som kommer til syne i virketrang.

Orkan

Blæst, storm, orkan!
Nøgen vil jeg bade mig i din susen!
Hei! Se mine hvide arme!
Mit hår flyver, hei!
Leg med mit hår, orkan!

Blæs!
Fold ud min sjæls brede vinger!
Min sjæl favner verden!
Uranos skjælver derinde!

Orkan! Orkan!
Jeg er nøgen!
Som du har jeg kastet mig i jordens vaiende græs!
Mine arme jubler mod rummet!
Verdensrummet!
Hei!

Kom!
Lad os lege!
Styrte os i havet!
Kom, hvirvlende blade!
Kom, ravne, haier, sjøer!
Kom, rasende skyer!
Vi danser, vi danser!
Jeg og I!