Stian Andreassen

I'm dreaming of a white Christmas
Just like the ones I used to know.
Where the treetops glisten,
And children listen
To hear sleigh bells in the snow.

I'm dreaming of a white Christmas
With every Christmas card I write.
May your days be merry and bright.
And may all your Christmases be white.

Alle kjenner den, alle hører den tusen ganger på denne tiden av året, og dusinvis av artister har spilt den inn. Jeg snakker selvsagt om Irving Berlins store juleklassiker «White Christmas». Men til tross for at det tidenes største juleslager, er det ikke mange som kjenner til historien bak. De fleste tror den stammer fra filmen «White Christmas (1954)». Det er feil – den er faktisk en god del eldre, og den har en lang og interessant historie.

«White Christmas» ble faktisk skrevet til filmen «Holiday Inn (1942)», hvor Berlin skulle skrive én sang til hver av de store [amerikanske] høytidene. Det sies at det var sangen om julen han slet mest med. Legenden sier at han kom hjem til Bing Crosby – og man må huske at Crosby var en enormt stor stjerne på den tiden – med sangene han hadde laget til filmen. Bing satt i lenestolen og røkte pipe med at fraværende uttrykk i øynene, mens Irving satt ved pianoet og framførte materialet sitt. Bing var visstnok ikke særlig imponert. Det vil si; helt til Berlin framførte «White Christmas». Da skal Crosby ha tatt pipen fra munnen, lent seg fram i stolen, og sagt: «Jeg tror du har noe der, Irving. Den der kan bli en hit.» Det var kanskje tidenes underdrivelse …

Bing introduserte «White Christmas» til publikum for første gang på radioshowet sitt 25. desember 1941. Sangen, slik den ble brukt i «Holiday Inn», ble spilt inn i studio 29. mai 1942, med The John Scott Trotter Orchestra. «Holiday Inn» ble sluppet i august samme år. Sangen «White Christmas», med sin drøm om fred og lengsel etter bedre tider – “the ones I used to know” – ble sluppet midt under den mørkeste epoken av 2. Verdenskrig. Den hadde en enestående effekt på publikum. Ved krigens slutt hadde den rukket å bli tidenes bestselgende single.

Sangens store suksess ledet etter hvert til filmen med samme navn, som er basert på sangen – og ikke omvendt, slik mange tror. Filmen ble sluppet i 1954, og ble årets store kassasuksess. Meningen var at Bing Crosby skulle gjenforenes med Fred Astaire fra «Holiday Inn», men Astaire takket nei etter å ha lest manus. Danny Kaye erstattet ham.

«White Christmas» var ansett som tidenes bestselgende single, uavhengig av kategori, i over 50 år, helt opp til 1998. Da overtok Elton Johns nyinnspilling av «Candle In the Wind», en hyllest til prinsesse Diana, i løpet av noen få måneder. Men i tillegg til å ha solgt over 30 millioner(!) singler, har Bing Crosbys versjon av «White Christmas» vært inkludert på drøssevis av julesamlere opp gjennom årrekkene. Den er fortsatt, den dag i dag, tidenes bestselgende julesingle.

Det er dog ikke innspillingen fra 1942 som er den mest utbredte. På grunn av sin popularitet, og den høye produksjonen av singler, ble masteren fra 1942 utslitt etter bare noen få år. Bing måtte gå i studio igjen allerede 19. mars 1947, å spille sangen inn på nytt. Alt ble gjort for å få den til å låte mest mulig likt originalen fra 1942; The John Scott Trotter Orchestra og The Ken Darby Singers ble hentet inn, og Bing måtte prøve å synge slik han gjorde fem år tidligere. Det er altså denne siste versjonen vi hører på radio i dag.

Så får vi bare håpe at det blir en hvit jul da – i disse globalt oppvarmede juletider …