Stian Andreassen

Da er det på tide å oppsummere Filmåret 2006. Jeg så totalt 175 filmer i året som gikk. Det er en økning på 68 % fra året før, som nok bl.a. må tilskrives at jeg investerte i harddiskopptaker i februar, og den har virkelig fått kjørt seg.

Mange av filmene (de fleste, faktisk) vil være produsert i 2005, men i de aller fleste tilfeller kom filmene på kino og/eller DVD i 2006. Omtalene er klippet og limt direkte fra «Siste 10 filmer»-postene i bloggen, uten redigering.

De beste filmene fra 2006:

1. Match Point (2005) – Woody Allen
   Match Point er den beste filmen jeg har sett i år. Det er en romantisk melodramatisk thriller, men med mer hjerne enn hjerte. Den er intelligent, og går utfra at de som ser den også er det – den er ikke nedlatende mot publikum ved å serverere alt med teskje, og den prøver ikke å lure deg (slik altfor mange thrillere nå om dagen gjør). Skuespillervalgene er noe av det mest inspirerte jeg har sett på lenge – jfr. Scarlett Johansson som femme fatale i våt T-skjorte. Jeg er villig til å bli Woody Allens største fan, bare på grunnlag av denne filmen. Årets beste!
2. A Bittersweet Life (2005) – Kim Ji-woon
   Sør-Korea viser – nok en gang – at de besitter tronen for kontemporær filmskaping dette tiåret. Beintøffe gangsterfilmer og estetisk film noir-stilisme behersker de også.
3. The Three Burials of Melquiades Estrada (2005) – Tommy Lee Jones
   Tommy Lee Jones regisserer og spiller hovedrollen i den beste samtidswesternen siden «Hud (1963)». Håper inderlig Jones inntar registolen flere ganger.
4. V for Vendetta (2005) – James McTeigue
   Nå har ikke jeg lest tegneserien, men filmen holdt til mål og vel så det. Stilfull og underholdende, smart og forfriskende.
5. United 93 (2006) – Paul Greengrass
   Det er nesten beundringsverdig hvordan amerikanerne alltid – uten unntak – skal lage underholdning av katastrofene som rammer dem. F.eks. bare få år etter at Vietnamkrigen var over, begynte de første filmene om den å strømme ut fra Hollywood. Nå har det gått fem år siden terrorangrepene 11. september (9/11), og United 93 regnes som den første fiksjonsfilmen som omhandler angrepene. United 93 er overraskende på mange måter; den er overraskende spennende og anspent, den er overraskende lite spekulativ, den er overraskende ektefølt (flygelederne og soldatene i filmen er f.eks. spilt av de ekte flygeledere fra 9/11), og den er – kort og godt – overraskende god. Den kan fort havne på topp 10-lista når årets filmer skal gjøres opp.
6. Walk the Line (2005) – James Mangold
   At Reese Witherspoon gjør filmens desidert beste rolle som June Carter var en liten overraskelse for meg. En positiv overraskelse. Ellers er jeg jo en hund etter biografifilmer, og denne er helt klart blant de bedre. Også ble Verdens Beste Live-album enda litt bedre.
7. Brokeback Mountain (2005) – Ang Lee
   Jeg kunne ha skrevet at denne filmen er både oppskrytt og hypet. Eller jeg kunne vært filmkritisk, og sagt at Ang Lee har tatt helt av med arty-farty-pittoresk og dvelende landskapsfotografering. Jeg kunne selvsagt sagt noe om at denne filmen tar opp et viktig tema i vår samtid, og at den belyser homofili på en måte som bla bla bla bla. Men det orker jeg ikke. Jeg synes bare det var en fin historie, jeg. Med flott, flott skuespill fra Ledger og Gyllenhaal. Så lar jeg det være med dét.
8. Capote (2005) – Bennet Miller
   Jeg har ikke noe forhold til Truman Capote. Jeg hadde knapt nok hørt om ham før denne filmen kom på banen. Men er han bare halvparten så interessant som Phillip Seymour Hoffman framstiller ham i denne filmen, kan jeg fort bli svært interessert. I likhet med Paul Giamatti har Hoffman gått fra snesvis små biroller, til å få den statusen han fortjener; som fullverdig tittelrolleinnehaver.
9. Kiss Kiss Bang Bang (2005) – Shane Black
   En knallfet film noir, med masse referanser – spesielt til Raymond Chandler. F.eks. la jeg merke til at de fleste (alle?) mellomtitlene var titler fra Chandlers romaner. Må nok se den et par ganger til for å få med meg alle plotelementene, men at dette er en klassiker som tåler mange gjennomsyn er utvilsomt.
10. The Ice Harvest (2005) – Harold Ramis
    En underkjent liten perle av en film, og et stilfullt forsøk på å lage en moderne film noir. Dette er en film hvis geni ikke er umiddelbart gjenkjennelig. Det jeg likte best med filmen var den ultrasorte humoren og den iskalde ironien (manusforfatterne virker å ha et så sort syn på livet som det er mulig å få!), underbygd av plutselige seanser med grov vold. Og mer inspirert casting er det lenge siden jeg har sett i nyere filmer. John Cusack gjør virkelig en glimrende rolle; karakteren hans er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men det er ikke fordi han er dum – det er fordi han har gnisset så mye mot det andre bestikket i skuffen, at han rett og slett har blitt sløv. Anekdoten han forteller om faren og onkelen, som var tvillinger, var egentlig nok til å berge hele filmen for meg. Jeg kan trekke fram ting jeg likte med omtrent hver eneste karakter, men da blir denne minianmeldelsen noe lang. Dette er garantert en film som vil vokse med flere gjennomsyn, og jeg har på følelsen at det kan bli en sånn film jeg må se omtrent én gang i året.

Hederlig omtale går også til: «Ask the Dust (2006)» (Robert Towne), «Harry Potter and the Goblet of Fire (2005)» (Mike Newell), «Pride & Prejudice (2005)» (Joe Wright), Serenity (2005) (Joss Wheadon) og «Mission: Impossible III (2006)» (J.J. Abrams).

Beste nyoppdagelser: «Crimes and Misdemeanors (1989)» (Woody Allen), «It Happened One Night (1934)» (Frank Capra), «Hud (1963)» (Martin Ritt), «Before Sunset (2004)» (Richard Linklater) og «Chinatown (1974)» (Roman Polanski).

Største skuffelser: «Ice Age: Meltdown (2006)» (Carlos Saldanha) og «The Black Dahlia (2006)» (Brian De Palma).

Dårligste film sett i 2006: «Marlowe (1969)» (Paul Bogart).