Stian Andreassen

«The Cocoanuts (1929)» er en filmhistorisk juvel. Ikke bare den første filmen med Marx Brothers^[1], det er også en av de aller første lydfilmene som ble produsert da lyderaen avløste stumfilmen i 1929^[2]. Manuset var skrevet av selveste George S. Kaufman og sangnumrene av Irving Berlin!

At den er blant de første lydfilmene bærer lydsporet preg av. Lydutstyret var primitivt og svært ømfintlig for forstyrrelser – f.eks. måtte alt av papir som ble brukt i filmen være søkkvått for ikke å forstyrre det sensitive utstyret. Tidvis er det svært vanskelig å høre hva enkelte karakterer sier (skjønt ikke verre enn at du får med deg det meste), og de fleste sangnumrene er temmelig grøtete. Det er likevel fullt mulig å nyte filmen som noe mer enn en kuriositet; dette er fullverdig Marx-moro.

Dørsekvensen er hysterisk morsom.

Det er fornøyelig å se hvordan Marx-brødrene hadde funnet den grunnleggende formelen (og formen) på spilloppene sine – og filmkonseptet sitt, for den del – allerede i film nummer én. Alle de klassiske Marx-plotelementene er her: Det forelskede paret som av én eller annen grunn ikke kan få hverandre, men som får gifte seg etter at Marx-brødrene redder dagen; en piano-scene med Chico; en harpe-scene med Harpo; en ordspill-scene med Groucho og Chico, hvor sistnevnte forvrenger et ord med sin italienske aksent (“viaduct” blir til “why a duck?”) og forvirring oppstår; og så videre. «Why a duck?»-scenen med Groucho og Chico er definitivt blant filmens høydepunkter, og dørsekvensen, der Marxene jakter på hverandre gjennom dørene til to hotellrom som ligger ved siden av hverandre, er hysterisk morsom – på høyde med speilsekvensen i «Duck Soup (1933)».

«Did anyone ever tell you you look like the Prince of Wales?
And when I say Wales, I mean whales!»

Karaktertrekkene er også mer eller mindre prikket inn allerede (om enn ikke like finslepet som i «Animal Crackers (1930)», som kom året etter, og senere filmer); Groucho har påmalt bart, framoverbøyd gange, og er allerede et oppkomme av kjappe one-liners fulle av frekke undertoner; Chico har falsk italiensk aksent og viser hvor dyktig han er til å traktere klaviaturet; Harpo er stum og bruker et belghorn for å «prate», har en umotivert scene hvor han spiller harpe, og drar allerede her sitt velkjente shtick ved å få folk til å holde opp benet sitt; Zeppo har som vanlig ikke noen særegne karaktertrekk, men spiller sin allround-guy; og sist, men såvisst ikke minst, var det en stor glede å se at den glimrende Margaret Dumont var med fra starten (hun spilte i 7 av totalt 13 filmer – og jeg savner henne i alle filmene hun er fraværende). Som vanlig prøver Groucho å fri til henne samtidig som han fornærmer henne på det groveste («Did anyone ever tell you you look like the Prince of Wales? And when I say Wales, I mean whales!»).

Aldri en film uten at Chico spiller piano …

At både konseptet og karakterene sitter så bra allerede i første film, har nok mye å gjøre med at «The Cocoanuts» var basert på et sceneshow fra Broadway, som var en stor hit for Marx Brothers. Flere av filmene deres ble adaptert fra suksessfulle Broadwayshow. Mens de spilte inn filmen «The Cocoanuts» på dagtid, spilte de i sceneshowet «Animal Crackers» på Broadway om kvelden. Følger du godt med i «Why a Duck?»-scenen vil du legge merke til at Groucho nesten kaller Chico for Raveli (som han het i «Animal Crackers») et par ganger.

… eller uten at Harpo spiller harpe.

Marx Brothers lagde 13 filmer sammen i perioden 1929–1949^[3]. «The Cocoanuts» er langt ifra den beste av filmene i Marx Brothers-kanonen, men fortsatt vel verdt å se. Den er heller ikke stedet å starte hvis du er nybegynner («Duck Soup (1933)» og «A Night at the Opera (1935)» er bedre utgangspunkt), men for etablerte Marx-fans bør den være obligatorisk. For filmelskere med sans for historiske godbiter er dette også en aldri så liten konfekt.

Vurdering: (7/10)

1: Stumfilmen «Humor Risk (192?)» var strengt tatt den første, men denne anses som tapt. Den hadde visstnok kun én testvisning som ikke gikk særlig bra. Legenden sier at Groucho mislikte den så sterkt at han brente negativene. «The Cocoanuts» er uansett deres første langfilm.

2: Thomas A. Edison eksperimenterte med lydfilm allerede på slutten av 1800-tallet, men teknologien for opptak, synkronisering og avspilling av lyd ble ikke sofistikert nok før på 1920-tallet. Det som regnes som den første lydfilmen, «The Jazz Singer (1927)», kom ut i 1927 i USA og 1928 i Europa. Flere lydfilmer fulgte, men det var først i 1929 at det ble produsert flere lydfilmer enn stumfilmer, og stumfilmen avtok. «Sunset Blvd. (1950)» og «Singin’ in the Rain (1952)» er to glimrende [lyd]filmer som på hver sin måte omhandler denne (for mange smertefulle) overgangen fra stumfilm til lydfilm.

3: De var opprinnelig fire brødre på film: Zeppo, den yngste, var med fram til og med «Duck Soup (1933)». Etter dét var de tre: Groucho, Chico og Harpo.