Stian Andreassen

Utgitt: 1968 – Sidetall: 224
«Nova» er i utgangspunktet en god bok. Problemet er at den tidvis er fryktelig kjedelig. Det virker på meg som Delany har hatt to idéer: Den første er primærhistorien i «Nova», om Lorq van Ray, og hans besettelse om å finne en døende stjerne for således å skifte maktbalansen i Universet. Dette er en god historie, men til syvende og sist ikke stor nok til å bære en romans lengde.

Den andre idéen virker å springe ut fra et ønske om å skrive en slags romanteori, hvor han kan behandle romanen som en arkaisk gjenstand (ingen leser romaner trykt på papir i framtiden, selvsagt), og således fritt kunne filosofere over romanens essensielle bestanddeler, et cetera. Dermed består boken av flere sider med dialog og monolog fra karakteren Katin, som er besatt av tanken på å skrive en roman, og som har samlet tusenvis av sider med notater og research – uten å ha skrevet en eneste tøddel på selve romanen.

Romanteoribiten er interessant i seg selv, og Delany har mange gode tanker om emnet, men problemet er at denne delen blir en hemsko for hovedhistorien. Selve Nova-historien hadde nok vært langt mer tilfredsstillende hvis Katin-karakteren ble fjernet, og historien kortet ned til novelettelengde. Slik boken er nå har man en spennende start, så et langt parti hvor lite skjer med hovedplotet, for så å ha alt skje på en gang, over få sider, på slutten.

Vurdering: (5/10)