Filmen «300 (2006)» burde ikke trenge noen presentasjon, mtp. hypen som har omsluttet den. Kort kan jeg opplyse om at den er basert på en (i tegneseriekretser) legendarisk tegneserie med samme navn av Frank Miller, som er inspirert av filmen «The 300 Spartans (1962)», som i tur er løst basert på slaget ved Thermopylae ca 480 år fKr.
Filmen er visuelt noe av det lekreste du kan tenke deg – slik som tegneserien den er basert på. Slagscenene er nydelig koreograferte, og spesialeffektene er beintøffe. Men så er det også alt man får; slagscene på slagscene (det er mange av dem!) som er vakkert fotografert, med masse digitalt blod som spruter så estetisk at øyet blir stort og vått. Ser du forbi dette er filmen like tynnkledt som kong Leonidas og hans spartanere. Passende, vil kanskje noen si, at en film om Sparta er så spartansk når det kommer til substans.
Filmen prøver riktignok å skape momenter med emosjonell dybde, med scener som settes opp som store følelsesøyeblikk, hvor det er meningen at vi som publikum [antagelig] skal overveldes av følelser for det vi ser på lerretet. Men jeg følte ingenting under disse scenene. Jeg følte verken sympati eller empati med Leonidas og hans 300, ei heller med dronning Gorgo og spartanerne som ble etterlatt. Gjennom hele filmen følte jeg ingenting. Faktisk kjente jeg et sterkt behov for å se en film med mye følelser etterpå, bare for å veie opp for det totale fraværet av følelser mens jeg så «300».
Dette til tross; «300» er ikke en dårlig film (skjønt, jeg håpet på bedre). Den kan godt sees, utelukkende fordi den er så bra laget. Men for å låne et uttrykk fra Steven Soderbergh: «Hvis det er innhold du er ute etter, bør du heller sjekke e-posten din.»
Vurdering: 
(6/10)
Les også anmeldelse av «300» hos:
2 responses so far ↓
1 Asbjørn Ulsberg // Apr 1, 2007 at 12:26
Jeg tror at om du føler noe eller ikke når du ser denne filmen går veldig mye på smak og behag. Jeg levde meg inn i hver eneste scene, og selv om jeg ikke ble beveget til tårer under noen av dem, ble jeg definitivt påvirket følelsesmessig. Spesielt da Leonidas ropte ut svulstige fraser av typen “Madness?! This is Sparta!” og “Tonight, we dine in hell!” så fikk jeg frysninger på ryggen. Svulstig, pompøst, overdrevet og klisjèfylt. Med andre ord: helt perfekt.
Hadde dette vært en film om andre verdenskrig, hadde den vært en bunnløs kalkun. Men dét er den ikke; det er en eventyrfortelling. Og den fungerer etter min mening helt strålende.
2 Stian Andreassen // Apr 1, 2007 at 12:48
Om man blir påvirket følelsesmessig avhenger nok delvis av smak, men også av hvor villig man er til å la seg bli følelsesmessig manipulert. I «300» følte jeg veldig at regissøren prøvde å tre følelser nedover hodet mitt; «Dette skal du føle nå!» (F.eks. under en viss halshuggings-scene, og «You’re not going to enjoy this. This will not be quick.»-scenen(e), spesielt.)
Og apropos svulstig og pompøst; Leonidas hadde jeg ingen probelemer med, hans pompøsitet var kledelig. Dilios, derimot, syntes jeg bare ble så svulstig at det ble komisk – og teit.
Forøvrig er vel «300», i likhet med «Sin City», mest en øvelse i pur stil. Så, ja, man må ta filmen for det den er. Til tross for den noe krasse(?) anmeldelsen kjenner jeg faktisk en trang til å se filmen på nytt. Jeg tror muligens jeg vil like den bedre andre gang, når jeg vet hva jeg går til.
Leave a Comment