Stian Andreassen

Utgitt: 1959 – Sidetall: 256
Dette er, som tittelen mer eller mindre antyder, Groucho Marx’ forsøk på en selvbiografi. Jeg sier «forsøk», fordi Groucho starter første kapittel med å fortelle hvor suspekt det er å skrive sin egen selvbiografi, og om hvordan foreleggeren lokket ham inn i kontrakten med en eske sigarer og et forskudd på $50. Han forklarer også at privatlivet hans er nettopp dét; privat – og han helst ser at det fortsetter å være det. Dette er med andre ord ikke en selvbiografi av den selvutleverende «Groucho tells all!»-typen.

THE TROUBLE WITH writing a book about yourself is that you can’t fool around. If you write about someone else, you can stretch the truth from here to Finland. If you write about yourself the slightest deviation makes you realize instantly that there may be honour among thieves, but you are just a dirty liar.

Det man fort oppdager når man begynner å lese denne boken, er at hvis man tror man kjenner Groucho kun utfra å ha sett filmene til Marx Brothers, så har man fullstendig rett. Han skriver på samme munnrappe, vittige og humoristiske vis som han framstår på film, med kjappe replikker og frekke (gjerne seksuelle) antydninger.

Boken er, kort oppsummert, bygd opp av anekdoter og digresjoner. En bedre tittel på boken hadde vært «Anecdotes and digressions by Groucho Marx», eller noe likelydende. Og alle anekdotene handler slett ikke om ham selv – han tar gjerne lange avstikkere, og forteller om personer som bare har perifer tilknytning til ham selv (noen er sågar oppdiktet) – før han avrunder med et velment råd eller en moral til leseren, som f.eks. «Hold deg unna allergispesialister!».

Skriver han noe selvbiografisk på de 256 sidene da? For all del, her er nok av Groucho-stoff å ta del i. Han begynner historien med barndommen hjemme i Marx-huset, om hvordan han tidlig ville prøve seg som skuespiller, hvordan moren etter hvert fikk hele brødreflokken inn i Vaudeville, hvordan de kom seg til Broadway, og til slutt hvordan de klarte å dra i land en Hollywood-kontrakt. Dette er bokens beste og sterkeste del. Anekdotene om Marx-brødrene – spesielt Harpo og Chico – er mange og morsomme. Historiene om Marx Brothers utvikling og økende berømmelse er spennende. Men de som forventer detaljerte dokumentarer om hver enkelt film blir skuffet. Han nevner noen få av dem med navn, men dveler lite ved hver enkelt. Hele Hollywood-karrieren til brødrene, selv om den varte over 20 år, opptar kun en liten del av boken. Boken avsluttes med Grouchos nåtid (slutten av 50-tallet), og starten på hans radio- og TV-show, «You Bet Your Life».

Sammenlagt utgjør «Groucho and Me» en samling morsomme småhistorier (og mange digresjoner), som under tvil kan kalles en selvbiografi. Men om det selvbiografiske har en tendens til å havne i bakgrunnen jo lenger ut i boken man kommer, er det morsom og undeholdende lesning hele veien. For Groucho-fans vil det føles som en lang og trivelig samtale, hvor Groucho står for all pratingen. Og rosinen i pølsa? Ja, man får vite opphavet til den påmalte barten!

Vurdering: (7/10)