Stian Andreassen

Først må du lese del 1 og del 2.

Hvis adrenalinet hadde gitt meg en rus, så var tiden nå moden for en heftig bakrus. Svetteperlene rant som blank lava nedover ansiktet og ryggen, en heftig migrene blomstret opp bak øyeeplene mine, og synsfeltet mitt blafret idet tunnelsynet slo inn. Samtidig følte jeg meg litt som en femåring på julaften, som just skulle få lov til å åpne den aller største av gavene: Endelig hadde jeg fått lokket min nabo fram i dagen; endelig skulle jeg avdekke hvem denne evige DJ-en var.

Jeg bestemte meg for å ta tyren ved hornene, først som sist, og langet ut i retning døren, men i forbifarten skled jeg på speilegget. Gulvet forsvant under føttene mine, og jeg falt bakover og knallet hodet i kjøkkenbenken. Det harde sammenstøtet gjorde at det svartnet for meg. 

Om jeg sov, og således drømte, eller om det var underbevisstheten min som spilte meg et puss, vet jeg ikke – men mens jeg lå der kom et veldig sterkt minne tilbake til meg. Jeg hadde ikke tenkt på det på mange år; ja, jeg hadde faktisk talt glemte det helt (kanskje fortrengt det?), men en gang da jeg var svært ung hadde min tante låst meg inn i et kott, og latt meg være der et helt døgn. Jeg husker vagt at jeg skulle være der noen dager, mens min mor var på sykehuset (av grunner jeg ikke visste da, og heller ikke har fått vite i etterkant), og at min onkel (som var min mors bror) var skipsstyrmann og ute på sjøfart. Mens jeg var der fikk min tante besøk av en fremmed mann, og det var da hun låste meg inn på kottet. Jeg var innestengt der nesten en hel dag og en hel natt, og slapp først ut om morgenen dagen etter. Da var den fremmede mannen borte, og min tante lagde ekstra god frokost til meg, ga meg en tier til bruk på snop og kandis, og ba meg ikke nevne dette for moren min. Det er ikke selve historien rundt jeg husker mens jeg ligger der (jeg husker den bare automatisk, som et bakteppe til selve hendelsen), det er følelsen jeg husker. Følelsen av å være innestengt på et veldig lite område, uten lys, med dårlig luft, og med absolutt ingenting å gjøre som kan ta tankene bort fra den intense tomheten. Jeg kan formelig kjenne lukten av tunge klær, gamle sko, oppbevarte klenodier. Det føles nesten som opplever det hele på nytt, at jeg er der – igjen, alene, innestengt i mørket – og ikke bare husker det. Det er rart hvordan hjernen fungerer.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var bevisstløs, men da jeg kom til igjen banket det fortsatt på døren. Jeg reiste meg vaklende, som Bambi på glattisen, og stavret meg bort til døren. Jeg røsket den opp, mye bråere enn jeg hadde tenkt, og myste sjeløyd ut på personen der ute.

Naboen min var ikke som jeg hadde tenkt. Han var en kortvokst mann i slutten av 40-årene, med en blå uniform som var slitt på knærne og albuene, blå hatt med sort skygge – som ikke klarte å skjule at han var tynn i håret.

«Jasså, så der er du,» sa jeg. «Du er ikke som jeg forventet …»

«Unnskyld?» sa mannen.

«Jeg forventet nok en yngre mann,» sa jeg. «Trodde ikke ska, bop, funk var sånn som dere ‘godt voksne’ hørte på.»

«Jeg forstår ikke hva du mener,» sa mannen, og rakte fram en blokk og en blyant.

Jeg så spørrende på ham. «Hæ?»

«Det er telegram til Dem,» sa han. «Signer her.»

«Til meg?»

«Ja. Er ikke de Herr … um … Q? (Et merkelig navn!) I nr. 9 C?» 

Jeg var slett ikke Hr. Q i nr. 9 C. Jeg bodde i 9 B, men hybelkomplekset nedslitte karakter gjorde at enkelte dører manglet nummerskilt – og jeg deduserte kvikt at Hr. Q i nr. 9 C måtte være min evinnelige mystiske nabo. Jeg svarte kjapt og uten og nøle: «Javisst, det er meg!»

Jeg strakte ut hånden, tok blyanten han tilbød, og signerte en Q på blokka. Han ga meg en rosa papirlapp (av tynt papir) som var brettet dobbelt, tok blyanten tilbake, hilste kjapt med hånden til lua og forsvant.

Jeg gikk brennkvikt inn på hybelen og lukket døren igjen. Adrenlinet fosset med fornyet styrke gjennom meg. Fra nabohybelen ble det stille i noen sekunder, før jeg hørte stiften treffe slitte riller med et sprak, og på nyttet flommet musikk (bop denne gangen) gjennom den tynne veggen. Med sjelvende hender så jeg på papirlappen jeg holdt i hånden. Uten å pine meg selv noe lengere åpnet jeg den kjapt og besluttsomt, og leste meldingen:

Jeg leste den fort, ni ganger. Tusen spørsmål raste gjennom hodet mitt. Det meste i meldingen var like gåtefullt som min nabo. Men, én ting visste jeg; hvor Kafé Luna ligger. Jeg følte det ville være synd å skuffe Hr. X(?), som hadde en vare(?) han skulle levere til Hr. Q(?) – mot betaling(?) – kl. 22.00(!) på en avtalt dato(?). Kunne jeg gå i Hr. Qs sted? Eller ville Hr. X kjenne ham godt nok til å vite forskjell? Én ting var å lure telegrambudet – noe ganske annet en ukjent Hr. X, som også kunne melde i et post scriptum at Hr. Mørk ikke lenger var blant de levende. Vi snakket ikke bare om en uskydlig spøk lengere, men om regelrett livsfare.

Jeg skjøv kvikt tanken fra meg. Denne leken hadde gått langt nok. Jeg brettet telegrammet sammen, og bestemte meg for å skyve det inn under døren til min nabo i 9 C – og glemme at jeg noen gang hadde lest det. Ja, sågar glemme hele naboen. Jeg kom samtidig på duffelbagen jeg hadde snappet fra dørmatten hans og plassert innerst i skapet. Den skulle jeg óg returnere dit jeg fant den.

Jeg hentet den fram, og på ren impuls åpnet jeg glidelåsen for å putte telegrammet oppi den. Dermed kom jeg selvsagt i skade for å se innholdet: En blå dress med hvite striper i tre deler; bukse, vest og jakke, samt en hvit skjorte, et slips og en slipsnål i noe som kunne minne om gull. Dessuten; fryktelig mye penger – flerfoldige bunker med hundre- og tohundrelapper. Det tok meg et halvt sekund å registrere alt dette – mye kortere enn det tar å gjenfortelle – og like fort zippet jeg glidelåsen igjen. Jeg begynte som snarest å hyperventilere igjen.

FORTSETTELSE FØLGER …