Her finner du del 1, del 2 og del 3.
Det er klart, i etterpåklokskapens akk så klare lys kan man godt kalle meg irrasjonell. Det klokeste i så henseende hadde selvsagt vært å levere duffelbag og telegram tilbake, og late som ingenting. Men der og da stod ikke dette for meg som et alternativ. Jeg var sikker på at min nabo allerede visste om mine tyverier, eller i det minste at jeg hadde etterlatt et vell av spor som ville føre ham direkte til min dør. Jeg satt alt for dypt i det til å bare bakke ut. Jeg ville dessuten til bunns, jeg ville vite hvem min nabo var, og hva han drev med. Hr. X snakket om en vare, og Hr. Q (min nabo?) hadde en bag stappfull av penger. Det vil si; han hadde den jo ikke, ikke nå lengere, den var i min varetekt.
Således hadde mine handlinger tatt avgjørelsen for meg, allerede før jeg tok den selv. Jeg ville møte Hr. X på Kafé Luna i Hr. Qs sted. Ikledt Hr. Qs dress. Med Hr. Qs bag under armen. Jeg ville ta mine forholdsregler, selvsagt, og ikke halse inn i det, famlende som en idiot i stupmørke. Jeg ville stille forberedt, med en plan B om noe skulle gå galt. Jo, jeg hadde såvisst bestemt meg.
Mitt første problem var dog å finne ut når møtet skulle finne sted. Hr. X nevnte kun til avtalt dato i telegrammet; ikke hvilken dato. Jeg konkluderte relativt kjapt at det var umulig for meg å vite hvilken dato som var den avtalte – det ville i beste fall bli pur gjetting. Det kunne være hvilken som helst dato fra nå og i uoverskuelig framtid framover. Det kunne sågar være i dag, denne kvelden, så godt som noen annen. Da den tanken slo meg fikk jeg det travelt. Det var som nevnt seint på kvelden allerede, et knapt kvarter til klokken var ti, og Kafé Luna lå circa tjue minutters gange fra min bopel. Det kunne uansett passe bra med en tur på kafé, ettersom kveldsmaten hadde havnet på gulvet (og gitt meg en solid kul i hodet), så jeg grep bagen og hastet ut døren.
Jeg småløp gjennom byen, og ankom gaten der Kafé Luna ligger bare et par minutter over ti. Et kvartal unna lå en kino, så jeg gikk inn der, og skiftet til dressen (som lå i bagen) på et av toalettene. Jeg tok ikke sjansen på å ha mine egne klær i bagen, så jeg etterlot dem der. Få minutter senere satt jeg på en barkrakk inne på Kafé Luna, og kikket meg nyfiken omkring, samtidig som jeg prøvde å ikke virke opplagt nysgjerrig.
Kafé Luna var en typis brun bar/kafé, med dertil typisk klientell. Jeg hadde aldri vært der før, men visste godt om stedet, da den hadde vært åstedet for noen ganske grufulle drap en del år tilbake, med de medhørende avisskriveriene som følger i kjølvannet av en slik hendelse. Stedet var nok restaurert i ettertid, for det var ingen synlige bevis på skyteepisoden som hadde funnet sted der, men interiøret var samtidig slitt nok til at kaféen virket langt fra ny.
Fra der jeg satt kunne jeg se hele baren, samt deler av kjøkkenet bak som var synlig gjennom en åpning i veggen, i tillegg til mesteparten av lokalet generelt, med unntak av et par av de innerste båsene. Stedet var omtrent halvfullt av mennesker, de fleste så ut som stamgjester. Ingen av dem så ut som Hr. X; selv om jeg ikke ante hvordan Hr. X så ut, så fikk jeg ikke noen umiddelbar følelse av at han var å se i lokalet.
Bartenderen kom bort og spurte hva det skulle være, og jeg bestilte en øl og en porsjon kyllingvinger i barbequesaus som virket spiselig fra menyen. Ølen fikk jeg med en gang, kyllingvingene brukte drøyt ti–femten minutter før den stod framfor meg. Imens drakk jeg av ølen, og studerte hver eneste gjest møysommelig, mens jeg prøvde å virke så nonchalant som mulig.
«Ser du etter noen, mister?»
Det var bartenderen som spurte. Han hadde nok lagt merke til speidingen min.
«Nei, jeg … um … det vil si, jo, jeg har avtalt å … møte en kompis her.»
«Javel?»
«Ja, en kompis. Men jeg husker ikke om det var i dag, eller … hm, kanskje jeg har blanda sammen dagene?»
«Skjønner, sånt skjer. En til?»
Jeg nikket, og han tappet en øl til og satte den foran meg.
«Hvem er kompisen?»
«Hæ?»
«Kompisen du skulle møte. Hva heter’n? Kanskje jeg vet hvem han er …?»
«Åh, sånn å forstå. Vel, um …» Jeg ville nødig forklare hele historien til bartenderen, selv om han virka trivelig nok. Det ville bli for komplisert, og jeg ville helst ikke implisere meg selv mer enn nødvendig. Hr. X hadde tross alt nevnt en Hr. Mørk som var død – kanskje var dette en alvorlig kriminalsak nå, for alt jeg visste. Jeg måtte trå meget forsiktig.
«Vel?» sa bartenderen. Han gløttet på meg med et hevet øyenbryn.
«Vel, um, vi kan jo snu på flisa?»
«Hm?»
«Jeg sier mitt navn, så kan du heller fortelle meg om noen har spurt etter meg?»
«He he, tja, hvorfor ikke? Skyt, kompis.»
«Hæ?»
«Skyt – som i: Spytt ut. Navnet ditt, altså.»
«Ah, ja, um … Q.»
«Hva kalte du meg?!»
«Nei, det er navnet mitt.»
«Navnet ditt?»
«Ja.»
«Ku?»
«Q, ja.» Jeg tegnet bokstaven i lufta. «Bokstaven Q.»
«Q? Du heter Q?»
«Ja.»
«Jeg skjønner. (Merkelig navn!)»
«Så?»
«Så hva?»
«Har noen spurt etter meg?»
«Spurt etter en Q?»
«Ja?»
«Nei.»
«Ah.»
Vi var begge stille en stund. Jeg vet ikke hva bartenderen tenkte, men han tenkte vel sitt, vil jeg tro. Det var han som brøt stillheten.
«Paul,» sa han.
«Hæ?»
«Jeg heter Paul.»
«Aha.»
Vi ristet hender over bardisken.
«Hyggelig.»
«I like måte.»
«Vel. Jeg får, um, komme meg hjemover.»
«Ja, det er jo sent.»
«Mhmm.»
«Du får prøve igjen i morgen,» sa Paul.
«Hmm?»
«Kanskje han er her i morgen, kompisen din?»
«Jo, ja, kanskje dét.»
Jeg forlot Kafé Luna og vandret nedslått hjemover. Jeg hadde tenkt å gå rett opp på rommet og sove, men da jeg gikk forbi postboksene ved inngangen så jeg noe som fanget min oppmerksomhet. Ut fra postboksen til 9 C stakk det ut noe, det liknet et stykke papp. Det var ikke mye som stakk ut, det var ikke nok til at jeg fikk tak i det mellom tommel og pekefinger, men det var tydelig noe der. Jeg kjente etter i lommene, og kom opp med en sikkerhetsnål som var festet i hyssingen til refleksbrikken jeg alltid hadde i lommen (sikkerhet først, vet du). Jeg åpnet sikkerhetsnålen og bøyde den ut, og så stakk jeg den inn i den lille fliken av papp som stakk ut fra postboksen til 9 C. Forsiktig prøvde jeg å dra den ut.
På først forsøk revnet pappen. På andre forsøk stakk jeg meg i fingeren. På tredje forsøk fikk jeg den nok ut til at jeg kunne få tak med fingrene. Jeg dro ut pappen, registrerte at det var et postkort, og samtidig kremtet en stemme høyt bak meg. Jeg skvatt veldig og hoppet rundt. Det var slik jeg traff henne første gang.
0 responses so far ↓
There are no comments yet...Kick things off by filling out the form below.
Leave a Comment