Her finner du del 1, del 2, del 3 og del 4.

Hun var ung, drøyt 20-og-noe, med langt hår i samme brunfarge som brente mandler, øyne med samme blåfarge som FN-flagget. 168 cm, 57 kg. Veldig velproporsjonert, uten å være overdrevet stor eller smal noe sted. Hun stod med armene i kors og så på meg med en streng mine, mens hun tappet – litt parodisk – med den ene foten. Hun var likevel noe av en åpenbaring; vakker på en måte en kvinne aldri hadde vært i mine øyne.

Hadde dette vært en film noir hadde hun vært en femme fatale. Lauren Bacall, Veronica Lake, eller Mary Astor. Eller kanskje Marlene Dietrich. Men hvis hun var en femme fatale, hva var jeg da? Detektiven? Morderen? Offeret? Jeg minnet kanskje mest om den nysgjerrige naboen fra Stranger on the Third Floor. Han som var litt for nysgjerrig på sin mystiske nabo, og holdt på å ende opp død. Jeg måtte passe meg her. 

Hun kunne godt vært en femme fatale fra den klassiske noir-æraen. Hun var klassisk vakker, tenkte jeg. Jeg skal aldri glemme det første hun sa til meg:

«Stjeler du post!» sa hun.

«Hva? Nei …» begynte jeg.

«Det ser ut som du stjeler post,» hevdet hun.

«Nei, naboen er bortreist, og jeg har lovt å ta inn posten for ham.»

«Og naboen husket ikke på å gi deg nøkkel til postkassen sin?»

«Um, jo … jeg har bare forlagt den. Den er nok … um … i leiligheten min et sted.»

Jeg trippet litt fram og tilbake. Jeg følte meg som Woody Allen i Play It Again, Sam; fomlende, klønete og en smule naiv – iallefall hvis jeg forventet at hun skulle bite på den siste.

«Jeg tror jeg skal ta meg en prat med husvertinnen,» sa hun med et hint av skadefryd i stemmen.

«Nei!» sa jeg, litt for høyt. «Vent litt …»

«Hvorfor?»

«Hva om jeg kan bevise det?»

«Hva da?»

«At jeg ikke stjeler posten. At naboen har bedt meg ta den inn for ham, og gitt meg nøkkel.»

«Tja …»

«Er det ikke et prinsipp i rettsstaten at man er uskyldig til det motsatte er bevist?»

«Også når man blir tatt på fersken?» sa hun syrlig.

«Spesielt da!» gliste jeg.

«OK,» sa hun. «Men ikke noe funny business!»

«Fønni bissniss?»

«Ikke prøv deg på noe, mener jeg. Kan du ikke engelsk?»

«Nei,» løy jeg. «Av fremmedspråk kan jeg bare kaspisk.»

«Kaspisk? Hva er det?»

«Nasjonalspråket på Kaspiar. Det er en liten øy i det Kaspiske Hav.»

«Har jeg aldri hørt om!» sa hun.

«Ikke så rart. Ikke mange som har hørt om den. Den sank, skjønner du.»

Hun så på meg med et hevet øyenbryn, som for i si Er du seriøs? Det var jeg selvsagt ikke. Historien om Kaspiar var diktet opp av den amerikanske komikeren Andy Kaufman, og jeg stjal den skamløst fra ham. Kaufman var et komisk geni. Dessverre døde han alt for ung, i en alder av 35 år. Mange tror forresten at Kaufman ikke døde, men arrangerte sin egen død – men det er en annen historie.

Jeg leste en gang at Kaufman var en gedigen fan av Elvis Presley. Som svært ung mann, før han hadde slått gjennom som komiker, prøvde Kaufman å møte Elvis i et kasino i Las Vegas. Han visste at Elvis skulle opptre der på kvelden, så allerede på formiddagen kom Kaufman seg inn (ved å late som han jobbet der), hvorpå han gjemte seg i et bøttekott som han visste Elvis måtte passere. I mange timer satt Kaufman i bøttekottet og ventet på sitt store idol; det var trangt og dårlig luft, så beina hans sovnet og han svettet fælt. Men han hadde med seg en bok å lese i, for å få tiden til å gå.

Da kvelden omsider kom, og Elvis skulle gå på scenen, kom han forbi bøttetkottet med sin hærskare av livvakter. Dette var anledningen Kaufman hadde ventet på, så han spratt ut av bøttetkottet. Mangel på blodomløp i beina gjorde at musklene sviktet ham og han snublet i sine egne ben; øynene var blodskutte etter å ha lest i mørket; håret hans stod til alle kanter på grunn av svetten, slik at han så ut som en ravende mentalpasient. Livvaktene trodde han var en gærning som prøvde å angripe Elvis, så de løftet ham opp og kastet ham ut av kasinoet. Men han fikk møte Elvis, sin livs største idol. Det er ikke alle som kan skryte på seg dét.

Thank you very much! 

Jeg vet ikke om hun trodde på et ord jeg sa. Antagelig ikke, men det gjorde ikke noe, for hun virket mer interessert. Hun slappet ørlitte grann av. Ikke mye, knapt synlig, men jeg bet meg merke i det. Hun var på glid. 

«Så?» sa hun. 

«Så hva?» sa jeg.

«Så hvor bor du? Skal vi ikke til leiligheten din?»

«Denne vei,» sa jeg, og ledet an opp trappene. Nå var jeg i en helvetes knipe; jeg hadde jo ingen nøkkel til naboens postkasse på hybelen min. Jeg ville nødig ta henne med dit heller. Jeg hadde for mye der som kunne implisere meg i langt verre ting enn simpelt posttyveri. Jeg hadde pratet meg selv inn i et hjørne. Det jeg trengte nå var en kraftig deus ex machina …

FORTSETTELSE FØLGER … 

Arkivert i Fiksjon |