Stian Andreassen

10 år etter at Brian De Palma lagde gangstereposet «Scarface (1983)», med Al Pacino i tittelrollen, kom de to på nytt sammen for å lage «Carlito’s Way (1993)». Også i denne spiller Pacino en karibisk immigrant, som slår seg opp som narkogangster av høy rang; men i motsetning til «Scarface», som viser the rise and fall of Tony Montana – fra den spede begynnelse til the bitter end – så handler «Carlito’s Way» kun om slutten av karrieren.

Carlito Brigante, som slippes ut etter et fengselsopphold på 5 år (redusert fra 30 år), bestemmer seg for å bryte med sin tidligere krimkarriere, og starte et nytt og bedre liv. Planen er å tjene $75.000 (på redelig vis!) for så å sette seg opp som bilutleier på Bahamas. Lettere sagt enn gjort, når alle hans tidligere kumpaner vil ha ham tilbake i bransjen – samtidig som statsadvokaten følger ham med argusøyne for å få noe dirt på ham. 

Filmen bæres av en stødig regi og et inspirert utvalg av skuespillere. Spesialt Sean Penn er tidvis glimrende, som slesk og skruppelløs shyster lawyer, og Brigantes nærmeste venn. Historien er fin, om enn en smule formulaisk på en klassiske «tidligere forbryter vil starte nytt og bedre liv»-måte. Jeg kan ikke hjelpe for at «Carlito’s Way» i ny og ne føles litt som en Scarface Light – spesielt siden Al Pacino spiller hovedrollen i begge.

Dét sagt, så er «Carlito’s Way» like fullt en god film; vel verdt å se. Den ville utvilsomt gjøre seg bra som en double feature sammen med «Donnie Brasco (1997)» – også en film med Pacino som aldrende gangster. «Carlito’s Way» er vel verdt sine drøye to timer.

Karakter: