Stian Andreassen

Etter å ha sett veldig mye ny film så langt i år, fikk jeg veldig lyst til å se noen skikkelige klassikkere. Jeg syntes bl.a. det var på tide å få sett et par av de mest kjente ungdomsopprørfilmene, ispedd litt Tennesee Williams innimellom. Og etterpå oppdaget jeg at alle tre hadde en slags ‘holistisk’ sammenheng. Vel, et par–tre ting til felles, iallfall.

The Wild One

What’ve you got?

Først ut var «The Wild One (1953)», hvor en ung Marlon Brando spiller Johnny, lederen for motorsykkelgjengen Black Rebels Motorcycle Club. Johnny er den ultimate rebel; han bryr seg ikke om noe eller noen. Når ei jente i filmen spør ham ‘What are you rebeling against?’ svarer Johnny lakonisk ‘What’ve you got?’ Brando var med andre ord en ‘rebel without a cause’ to år før James Dean …

Enda bedre blir det når tøffingen Lee Marvin kommer inn i bildet. Han spiller Chino, lederen for en rivaliserende motorsykkelgjeng. Marvin er en av mine store helter, og antagelig en av de aller tøffeste menn som har levd!

Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen i filmen (for denne bør du se!), men kort fortalt er historien basert på en novelle, som igjen er basert på faktiske hendelser. Det er derfor filmen har følgende fortekster, som i dag nok får de fleste til å trekke litt på smilebåndet:

«The Wild One» var en meget bra filmopplevelse. Brandos Johnny virker kanskje ikke så rebelsk for dagens filmtittere, ja, han framstår kanskje sågar en smule parodisk med sin fandenivoldskhet, men prøv å forestille deg – når du ser den – hvor hårreisende vågal filmen var i sin samtid. For det var nok ikke så rent lite …

Brando var også noe av en trendsetter på starten av 50-tallet. Året før «The Wild One» spilte han i «A Streetcar Named Desire (1951)» (som forøvrig står på må-se-listen min), hvor amerikanske menn gikk mann av huse for å gå i en slik hvit T-skjorte som Brando gikk med i filmen (inntil da var helsetrøyer ledende). Etter «The Wild One» ble sort motorsykkeljakker i skinn den rådende moten – gjerne med samme skyggelue og solbriller som Brando. Jakken Brando og gjengen går med i «The Wild One» er en Schott NYC Perfecto 618, som fortsatt er mulig å få kjøpt i dag for $500.

Cat on a Hot Tin Roof

We are through with lies and liars in this house.

Neste film ut var «Cat on a Hot Tin Roof (1958)», et melodramatisk familiedrama satt til sørstatene, hvor en storfamilie går opp i sømmene når patriarken, Big Daddy, blir diagnosert med dødelig kreft. Filmen kan skryte på seg stjerneensamblet Elizabeth Taylor, Paul Newman og Burl Ives i de viktigste rollene. Og for å komme med min viktigste analyse av filmen først; whoa-whoie Liz Taylor var LEKKER! Hun var kort og godt dødssexy, og skulle åpenbart være nettopp dét, for da blir Newmans avvisning av hennes skal-vi-hoppe-i-høyet-framstøt destod mer uforståelige (de er gift i filmen). Det er forøvrig Taylor som er den omtalte katta i tittelen; Maggie the Cat.

Filmens mannlige hovedrolle ble gestaltet av Paul Newman. Den var opprinnelig tiltenkt James Dean, men da han som kjent døde tre år tidligere, gikk rollen til Newman i stedet. Jeg skal ikke påstå at Dean ville gjort en dårlig figur som Brick, men Newman var kort og godt briljant.

«Cat on a Hot Tin Roof» er basert på et skuespill av Tennessee Williams (i likhet med «A Streetcar Named Desire»), og filmens hovedtema er LØGN – Brick påstår blant annet at han drikker fordi han ikke utstår alle løgnerne og løgnene som omgir ham. Det sies også at Williams inkluderte en rekke tematiske referanser til sitt eget liv, bl.a. alkoholisme, familieproblemer og homoseksualitet. Sistnevnte var angivelig fjernet fra filmen, men jeg syntes tydelig at referansene fortsatt var der, om enn en smule fordekt.

Alt i alt en meget bra film, med glitrende skuespill fra både hoved- og biroller.

Artig trivia: Filmen skulle egentlig spilles inn i sort/hvitt som var vanlig både for ‘kunstfilmer’ på 50-tallet, og for adapsjoner av Tennessee Williams. Men da det ble klart at Taylor og Newman skulle bekle hovedrollene, skifta studioet til farger. Årsaken? Taylor er kjent for sine kraftfulle lilla øyne, og Newman for sine karakteristiske lyseblå.

Rebel Without a Cause

You’re tearing me apart!

Så var det duket for «Rebel Without a Cause (1955)», med James Dean i sin kanskje mest kjente rolle; ungdommen Jim Stark som prøver å forstå livet generelt, og faren spesielt. Sistnevnte er en sosialt kastrert tøffelhelt som stadig undergraves av Jims mor og bestemor.

Det er mulig jeg hadde litt høye forventninger til denne, for ved første gjennomtitting var den ‘bare’ bra, og ikke kjempebra, slik jeg hadde håpet og forventet. Mistforstå meg rett; dette er god film, og den har definitivt kvaliteter som gjør den til en klassiker. Men i og med at vi så den rett etter mektige filmer og rolletolkninger som Brando i «The Wild One» og Taylor og Newman i «Cat on a Hot Tin Roof», så havnet den ett hakk under dem på skalaen. Spesielt Brandos tolkning i førstnevnte var i mine øyne en bedre ‘rebel without a cause’ enn Dean var i «Rebel Without a Cause».

Når dét er sagt så gjøre Dean et meget portrett av tenåringsangst og rådvillhet. At moren flytter på dem hver gang Jim havner i trøbbe gjør at han aldri har fått slå rot og skaffet seg venner. I så måte er dette et sjeldent tilfelle av at den norske tittelen faktisk er bedre enn originalen; «Rotløs ungdom» treffer faktisk spikeren på hodet. Og i likhet med «The Wild One», som jeg nevner over, bør man nok prøve å ha tidskoloritten i bakhodet når man ser den.

Også i etterkant av denne filmen gikk salget av hvite T-skjorter til værs, fordi Dean går man en i store deler av filmen. Ironisk for mange er det nok også at filmen har en scene med ungdommelig ukritisk bilkjøring med døden til følge, ettersom Dean kjørte seg ihjel i en bilulykke bare en knapp måned før filmen ble sluppet.

Og om jeg nå kanskje har virket veldig kritisk til «Rebel Without a Cause», så må jeg påpeke at også den var en god film, som ble veldig verdsatt. Det ga også mersmak å se James Dean på skjermen, så både «Giant (1956)» og «East of Eden (1955)» er nå satt på må-se-listen.