Stian Andreassen

Jeg holder på å se meg gjennom denne boksen med 250 westernfilmer (til 250,– kroner). Den innholder blant annet en rekke B-westerns fra 1930-tallet, som alle har John Wayne i hovedrollen. The Duke spilte i en hel haug av slike gjennom hele 30-tallet (jeg har jo tidligere skrevet om «Ride Him, Cowboy» og «Riders of Destiny»), deriblant 16 som han lagde for produksjonsselskapet Lone Star.

Felles for alle disse er vel at du skal være temmelig hardbarka westernfan (inkludert fan av The Duke) for å få noen særlig uttelling, men er disse kriteriene på plass er dette god underholdning. Dette er ikke stor filmkunst eller grandiose klassikere på noe vis – historiene er som regel ganske tynne, ofte ganske corny, og noen ganger rett ut fjompete. Men om plotet kan være teit, og produksjonene billige, så er stuntene imponerende bra. De er som regel gestaltet av stuntlegenden Yakima Canutt, som var Waynes stuntdobbel gjennom mange år. Han foretar halsbrekkende stunt som ofte tangerer de han gjorde i storproduksjoner på 40- og 50-tallet.

Nylig så jeg «West of the Divide (1934)», en av flere B-westerns hvor Duke spiller sammen med George ‘Gabby’ Hayes. I denne jakter Duke på mannen som drepte faren for 12 år siden (da han selv var liten gutt). I farta håper han å finne sin bortkomne bror som forsvant samtidig. Alt dette får vi vite i filmens første to minutter, i en diger porsjon med bakhistorie servert på den mest klønete måte (skoleeksemplet på hvordan det ikke skal gjøres – se og lær, forfatterspirer!) Her sitter Wane og Hayes, (Hayes reddet ham den gang faren ble skutt) ved leirbålet og forteller hverandre ting de begge vet, i klassisk «As you know, Bob»-stil:

HAYES: Country look familiar, son?
WAYNE: I remember that ridge over there.
HAYES: Yeah. Town lies about over in that big gap. You know it was right around here I picked you up 12 years ago. Heh! You was more dead than alive.
WAYNE: I’ll never forget that night, Dusty. Flash of guns … shouts of murdering men … the courage of my dad! Shielding me, and fighting a hopeless fight. Riddled with bullets he fell across me whispering: «Lay still, Ted, boy. They’ll think you’re dead.» He didn’t know I had a slug through my lung. Well … when they rode up somebody lit a match, and I laid still, and I heard somebody say: «We got ‘em both», and the match died out. And then somebody laughed. I’ll never forget that laugh, Dusty. It was the laugh of a crazy man! A killer … Well, the next thing I knew, it was morning, and I was in your arms.
HAYES: Yep! And I carried you all the way to Big Ben. For two years I didn’t know if you’s gonna live or die. But you sure pulled through all right.
WAYNE: If we could just find some trace of my kid brother.
HAYES: Aaaah, it’s doubtful. We did learn however that you daddy had a hired man and his wife.
WAYNE: I remember. The woman did the cooking and took care of Jim. You see, Dusty, my mother died when Jim was born, and he’s the only relative I have – if he’s alive.
HAYES: That hired man and his wife disappeared. We couldn’t find hide nor hair of ‘em. Finally there was feller moved down the ranch by the name of … uh … let’s see what was his name? Gentry! That’s it, Gentry. But he didn’t know nutten. Anyway, it ain’t gonna do you no good relivin’ this all over again. We’ll be in town tomorrow and we’ll start on investigatin’.

«West of the Divide» er forøvrig en helt grei affære. Alle Lone Star-filmene jeg har sett til nå har vært greie affærer, om enn en smule like. Jeg har vel sett 4–5 av dem til nå, og sliter litt med å skille dem fra hverandre. Den jeg husker best er nok «The Lucky Texan (1934)» – denne er nok mest kjent fordi Dukes karakter rir ned en vannrenne på en trepinne! (Egentlig er det ikke Wayne, men Yakima Canutt, of course):