Stian Andreassen

«Love Happy (1949)» var den siste filmen Marx Brothers spilte i sammen. Og hvis deres første film er noe snål, så er den siste definitivt en merkelig affære – iallfall sett i kontekst av Marx Bros.-filmografien.

«Love Happy» var nemlig ikke skrevet som en Marx Bros.-film i utgangspunktet, og det er tydelig når man ser den. Historien er visstnok skrevet av Harpo (han får en writing credit under fortekstene), og meningen var at kun ham (av Marxene) skulle spille i den. Studioet nektet imidlertid å finansiere filmen med mindre Chico og Groucho var med, så de ble skrevet inn i siste liten. Spesielt Grouchos rolle bærer preg av dette.

Grouchos rollefigur er en privatdetektiv, i en rammehistorie som virker særdeles påklistret og anstrengt, og han har ca. fem–seks minutter med skjermtid i en 85 minutter lang film. Han går fullstendig på autopilot og leverer sine sedvanlige schticks totalt uten innlevelse eller ovebevisning. Det sies at Groucho hatet denne filmen, og i sin selvbiografi, «Grocho and Me», nevner han den ikke med én tøddel, og omtaler «A Night in Casablanca (1946)» som den siste filmen han lagde med brødrene.

Chico har en mer normal rolle. Han har sågar fått med et pianonummer, og han og Harpo har en klassisk mimegjettelek. Men filmens desiderte midtpunkt og hovedrolle er utvilsomt Harpo. Plotet handler om et stjålet diamantsmykke som er gjemt i en boks sardiner (det er dette smykket Grouchos detektiv er på jakt etter). Når Harpo tilfeldigvis stjeler denne boksen i jakten på en lunsj (uvitende om hva boksen innholder), oppstår det forviklinger a-plenty når skurkene, Madame Egelichi og hennes gorillaer, skal skaffe dette tilbake. Harpo valser rundt med sine sedvanlige pantomimeablegøyer, og gjør krav på skjermen i 80 % av spilletiden. Nå er jo jeg svært glad i Harpo, så jeg ble godt underholdt, men forvetningene man har til en Marx Bros.-film blir aldri oppfylt. For Harpo-fans er det dog tilnærmet julaften. Spesielt scenen der skurkene skal tømme (de bunnløse) lommene i frakkens hans på jakt etter sardinboksen er hysterisk – klassisk moro!

Litt morsomt er det også at en ung Marilyn Monroe, som da var tilnærmet totalt ukjent, har en bitteliten rolle (nærmest en cameo) som Grouchos klient. Det sies at Groucho selv valgte henne ut, av tre mulige kandidater. Hun har ca. 10 sekunder med skjermtid, men det er ikke hindret Hollywoods salgsmaskin i å sette navnet hennes umiddelbart under The Marx Bros., og klistre henne opp i stort format sammen med Groucho på videocovers – etter at hun ble gigantisk stjerne. Den ultimate ironi; filmens minste og nest minste rolle blir kjørt størst opp, mens Harpo er henvist til et lite hjørne. Sjekk bare plakaten i toppen.

Et siste bevis på at dette knapt kan kalles en ekte Marx Bros.-film, er at barten til Groucho er ekte, og ikke påmalt. Fysjom!

Kritikk og surmuling til side; filmen er morsom hvis man liker Harpo, men jeg kunne godt klart meg uten Groucho i denne. En film uten Grocho er bedre enn en film der han går på autopilot, totalt blottet for innlevelse og interesse for filmen han er med i. Som en Harpovogn er dette en fin film; som Marx Bros.-film er den det ikke.