Det er listetid på Norges beste filmforum igjen. I forrige runde tok vi for oss de siste 25 årene (1982–2007); i denne omgangen går 25 år til tilbake, og tar for oss perioden 1956–1981. Herunder er mine favorittfilmer fra nevnte periode:

Les resten av innlegget »

Sjekk ut traileren til «The Golden Compass» – og spør om jeg gleder meg! Julaften kommer ekstra tidlig i år. Og du … du rekker fortsatt å lese de flotte, flotte bøkene, hvis du ikke har gjort det enda.

Fort Worth føyer seg pent inn i rekken av westerns med høye tempo og lave budsjetter som Randolph Scott lagde for Warner Bros. på 50-tallet. I denne kretser plotet rundt avisen og jernbanen, to viktige brikker i utviklingen av den amerikanske Vesten, og viser hvordan veksten til de små byene kunne stå eller falle på disse institusjonene. Rent handlingsmessig kan den nærmest sees på som en åndelig tema-oppfølger til Howard Hawks’ storslåtte cattle drive-western Red River (1948).

Les resten av innlegget »

For fans av John Ford har det lenge vært frustrerende at hans mesterverk fra 1924, stumfilmen The Iron Horse, ikke har vært tilgjengelig på DVD. British Film Institute (BFI) ga den i sin tid ut på DVD i Storbritannia, men den har vært out of print i lang tid nå, og kun vært mulig å oppdrive på eBay til skyhøye priser. Derfor er det nå gledelig å lese at 4. desember 2007 lanserer 20th Century Fox filmen på DVD – men foreløpig kun i sone 1. 

Les resten av innlegget »

Colt .45 var den første av en rekke westerns Randolph Scott lagde for Warner Bros. på 1950-tallet. Felles for dem alle var relativt lave budsjetter, og en spilletid som sjelden tippet særlig over 80 minutter. Colt .45 er ikke akkurat Oscar-materiale hva manuset gjelder, men kan by på både humor og action i massevis i løpet av sine 74 minutter.

Les resten av innlegget »

Velkommen til første versjon av Celluloid Cowboy, en nettside dedikert til westernsjangeren  – primært på film, men uten at andre medier er ekskludert. Hovedtanken bak websiden er å bygge opp en stor database med anmeldelser av westernfilmer, og ellers skrive om alt som er relatert til westerns og cowboyer.

Celluloid Cowboy er foreløpig fortsatt i beta. Denne websiden er ikke ferdig, verken på overflaten eller bak fasaden, men det var på tide å få den på lufta, og heller gjøre resten av jobben mens siden er live. Når man jobber med et prosjekt lenge nok, må man før eller siden lansere det, ellers går lufta ut av ballongen. Og dette prosjektet har vært i emning en god stund nå …

Idéen om å lage en webside dedikert til westerns fikk jeg for snart et år siden. Selve domenenavnet ble registrert 23. februar 2007, og designet, slik det framstår nå ved lansering, ble påbegynt to dager senere, 25. februar. Det har med andre ord tatt nesten åtte måneder, fra første «spadetak» ble tatt, til «huset» nå står sånn passelig ferdig og er klar til å ta imot gjester.

En god del arbeid gjenstår enda, spesielt med publiseringssystemet bak, som jeg utvikler selv (også dette er fortsatt i beta). Det vil nok også skje mange kosmetiske endringer framover, selv om jeg tror selve designet er mer eller mindre spikra i sin nåværende form. Like fullt; websidene er nå lansert, og det er med en god porsjon spenning jeg ønsker velkommen til Celluloid Cowboy – dedikert til cowboyer på film!

3. oktober lanseres to DVD-er med Aardmans (folka bak Wallace & Gromit) fantastiske serie, Shaun the Sheep (eller Sauen Shaun), i Norge.

De kan forhåndsbestilles fra Playx.no:
Sauen Shaun 1 - Badetid og 7 andre Historier
Sauen Shaun 2 - Kunstnerlivet og 7 andre Historier

De vil sikkert komme ut i England også, men jeg skal iallfall ha de norske utgavene, for å få med den fantastiske norske temasangen:

Sjå sauen Shaun, sjå sauen Shaun
Ja, han er ven med dei som ikkje har ull óg.
Ikkje ver flau – du likar sau!
Å no skal vi sjå sauen Shaun

Sjå sauen Shaun, sjå sauen Shaun
Han har ein stil og rytmesans som er unik
Men berre vent!
Du er vel spent
på å få treffe sauen Shaun
Å, breke litt med sauen Shaun!

Episodene er forøvrig pantomime, så noe originalspråk vs. dubb er det ikke snakk om her.

Borte på Filmantrop-forumet ble det nylig holdt en avstemning, hvor meningen var at medlemmene skulle komme fram til de 15 beste filmene fra 1982–2007. Hvert medlem leverte en liste med 15 filmer, rangert slik at førsteplassen fikk 15 poeng, ned til femtende plass som fikk ett poeng. Utfra disse listene ble det laget en samlet Filmantrop-topp-15-liste, litt ala IMDb Top 250, hvor filmene ble rangert etter poeng og antall stemmer.

Les resten av innlegget »

Dette er min første rundbordsanmeldelse, et inititativ fra Filmantropforumet, hvor de som deltar skal se film og skrive anmeldelse innenfor et gitt tema. Temaet denne gangen er «debutfilm», og etter å ha tenkt litt fram og tilbake, landet jeg til slutt på «The Deadly Companions (1961)», som er regidebuten til Sam Peckinpah.

Det var neppe noen tilfeldighet at Peckinpahs første jobb som filmregissør var en western. Han hadde allerede etablert en karriere som TV-regissør, hvor han hadde skapt westernseriene The Westerner og The Rifleman, når han fikk tilbud om å regissere «The Deadly Companions», en independent-produksjon.

Handlingen virker en smule formulaisk for en Peckinpah-western. Eks-offiseren Yellowleg (Brian Keith) skyter og dreper ved et uhell sønnen til dancehall-jenta Kit Tilden (Maureen O’Hara). I et forsøk på å gjøre opp for udåden vil han eskortere henne gjennom farlige Apache-områder, når hun insisterer på å dra tilbake til byen der hennes mann er begravet, for å begrave sønnen ved siden av ham. Samtidig finner Yellowleg mannen han har jaktet på i fem år, en sørstatssoldat som prøvde å skalpere ham, men som ikke rakk å fullføre gjerningen. Yellowleg slites nå mellom sitt fem år lange hevntokt og synden han må gjøre opp for.

I kontekst av Peckinpahs westernkanon er «The Deadly Companions» ganske utypisk. Av de syv westerns han regisserte, er nok «Ride the High Country (1962)», «The Wild Bunch (1969)» og «Pat Garrett & Billy the Kid (1973)» – med rette – ansett som hans tre beste. «The Deadly Companions» har egentlig lite til felles med disse, og man finner få av regissørens varemerker – skjønt man aner allerede her nyansene av Peckinpah-stilen; en gjennomtrengende pessimisme og det langsomme, dvelende tempoet. Men tematisk er den et langt steg fra Peckinpahs «Tre Store». Heller minner den kanskje litt om man-with-a-past-westernene som Anthony Mann lagde med James Stewart på 50-tallet – kanskje spesielt «The Naked Spur (1953)». «The Deadly Companions» har nok blitt oversett mye fordi den, sånn sett, ikke helt passer inn i Peckinpah-mytologien. Og, muligens, fordi Peckinpah selv avskrev den som en rutinejobb. (Det viser vel bare at Peckinpah, selv på en smør-og-brød-jobb, er en regissør å regne med.)

«The Deadly Companions» bærer preg av å være laget av en fersk filmskaper. Peckinpah har ikke helt funnet sitt “groove” (det fant han til gjengjeld så det holdt året etter, da han lagde den nydelige «Ride the High Country»), og jeg undres om ikke filmen hadde vært hjulpet med en bedre skuespiller enn Brian Keith – f.eks. Gregory Peck eller før nevnt James Stewart. Keith – som av utseende minner om en krysning mellom Jonh Wayne og Randy Quaid – har ikke det store registeret å spille på, og selv om han mesteparten av tiden spiller en hard og innbitt mann (som han gjør bra), følte jeg han kom til kort i scenene hvor det krevdes større emosjoner. Maureen O’Hara er, om ikke glitrende, så iallefall svært troverdig i rollen som en bitter kvinne som nå har mistet alt. Hennes øyensynlige hat til Brian Keith, som har drept sønnen hennes, er nok kun en projeksjon av hennes virkelig hat til regissøren. O’Hara var i harnisk over at Peckinpah fikk registolen (hennes bror var produsent), og spurt om hvordan han var å jobbe med sa hun: «I remember how uncomfortable I felt watching him waste the day away relentlessly scratching his crotch.»

Men til tross for en del lyter, og selv om den på overflaten kan virke formulaisk og rutinemessig, er «The Deadly Companions» en genuint god psykologisk western. Og om den ikke er like grandios som Peckinpahs senere innsatser, bør den verken avskrives eller glemmes i stillhet. Denne vil kunne glede Peckinpah-fans såvel som alle som setter pris på god western.

Andre rundbordsanmeldelser i denne omgang: Gunnar om «Lasse & Geir», Callahan om «Thief», Asbjørn om «What’s up, Tiger Lily?» og Nils om «What’s Up, Tiger Lily?»

For de som bryr seg om sånt, så har jeg skrevet enda en filmanmeldelse over på Filmantrop. Denne gangen dreier det seg om «The Prisoner of Shark Island (1936)», også denne av John Ford.

Den forrige anmeldelsen jeg skrev har forøvrig blitt nominert til «Ukas post» (uke 11 og 12) på Sonitus.org. (Stemme kan avgis i høyrefeltet, under Kår ukas post.)