I denne omgang er gangsterfilmer fra 30-tallet tungt representert, bl.a. tre med James Cagney og tre med Humphrey Bogart (hvorav to hvor de spiller sammen). Westernfilmene er i hvilemodus, med kun én film representert på dagens oppsummering. En dobbelaften med Miyazaki ble det også plass til.

Each Dawn I Die (1939, William Keighley)
Melodramatisk fengselsfilm med James Cagney. Opplagt inspirasjon for senere filmer i fengselssjangeren; bl.a. mange likhetstrekk med «The Shawshank Redemption». (Men «Each Dawn I Die» er laget under the Code – så her er ingen sodomering i dusjen.) 7/10

Angels With Dirty Faces (1938, Michael Curtiz)
En intelligent gangsterfilm med James Cagney, i hans beste gangsterrolle etter «White Heat». Humphrey Bogart på annenfiolin som slesk advokat. Svært severdig. 7/10

My Neighbor Totoro (1988, Hayao Miyazaki)
Jeg ble rent varm om hjertet av denne trivelige barnefilmen fra Mester Miyazaki. Søtt er vel rette ordet. 7/10

Howl’s Moving Castle (2004, Hayao Miyazaki)
Jeg hadde på forhånd hørt at Miyazakis siste film skulle være såpass mye Miyazaki at den ble rent forutsigbar. Veldig Miyazaki? Åh jada, Miyazaki i kjent stil. Her er likhetstrekk til både Chihiro, Mononoke og Castle in the Sky, for å nevne noen. Forutsigbar? Slett ikke. Jeg syntes «Howl’s Moving Castle» var både spennende, engasjerende og vakker. Definitivt Miyazaki, men ikke til det forutsigbare. Nå går jeg og ønsker at Miyazaki adapterer «Jonathan Strange & Mr. Norrell» i samme stil. Dét tror jeg hadde gjort seg! 8/10

The Petrified Forest (1936, Arachie Mayo)
«The Petrified Forest» regnes som Humphrey Bogarts gjennombruddsfilm. Her spiller han bad-guyen Duke Mantee, en bankraner og kaldblodig morder, på flukt fra loven. Jeg trodde dermed at dette var en typisk gangsterfilm; severdig, men neppe noe stort. Jeg ble overrasket. Positivt overrasket. «The Petrified Forest» er faktisk en film om Livet, Kjærligheten og Døden, med en glimrende og varm Leslie Howard i hovedrollen, skjønt helt avhengig av en grøssende god Bogart som det iskalde motstykket. A must see, som man sier. 8/10

My Darling Clementine (1946, John Ford)
«My Darling Clementine» er en fin, men svært fiktiv film om Wyatt Earp, og den meget berømte gunfighten ved O.K. Corral. Henry Fonda gjør en flott rolle som Wyatt Earp. Men jeg må innrømme jeg ble litt irritert over Fords løse forhold til fakta; filmen innholder særdeles mange historiske feil, og får et minuspoeng pga dét. Bonus: Walter Brennan som Old Man Clanton. 7/10

Good Night, and Good Luck. (2005, George Clooney)
Min omtale 6/10

Stranger on the Third Floor (1940, Boris Ingster)
Min omtale 7/10

The Roaring Twenties (1939, Raoul Walsh)
Gangsterfilm med Cagney, Bogey og Jeffrey Lynn, om tre WWI-veteraner som slår seg opp som spritsmuglere i 20-tallets forbudsera. Den går litt fort fram; dvs. den er litt for kort til å dekke så mange år som den gjør. Og den filmavisstemmen, som skal servere oss alt med teskje, er utrolig irriterende. Da vil jeg heller anbefale director’s cut av «Once Upon a Time in America» – den er i samme bakgate. «The Roaring Twenties» er likevel verdt å se, mye takket være en beintøff Bogey. 6/10

Harvey (1950, Henry Koster)
Gentle screwball tror jeg er uttrykket man må bruke om «Harvey»: Tullete morsom, uten å bli masete. James Stewart er bare så fullkomment herlig. Varm, litt sentimental, og svært fornøyelig. Det lages ikke komedier som dette lengere … 8/10

En ny Dylan-dokumentar treffer DVD-hyllene den 4. april. Denne er fire timer lang, og har fått tittelen «Bob Dylan: 1975-1981 Rolling Thunder and The Gospel Years». Den vil, som tittelen ganske riktig antyder, omhandle den kreative oppturen rundt «The Rolling Thunder Revue», og den påfølgende Gospelperioden med en gjenfødt-på-ny-som-kristen Dylan.

Amazon skriver i sin produktbeskrivelse:

Bob Dylan’s creative genius reached a crescendo as he hit the road with a rag-tag band of folk troubadours in the 1975 Rolling Thunder Revue. Appearing unannounced in small venues, the Revue culminated in "The Night of the Hurricane" benefit at Madison Square Garden for wrongly-convicted boxer Rubin "Hurricane" Carter. In his first interview in 30 years, "The Hurricane" tells all. Folk legend Ramblin’ Jack Elliott, violinist Scarlet Rivera, bassist Rob Stoner, and Ms. Jacques Levy reveal the inside story of the Desire album, Joey Gallo, the Rolling Thunder Revue and the maligned tour film, Renaldo and Clara.

Following his reinvention as "The Entertainer" in 1978, Bob Dylan fell into the Arms of the Lord through the Vineyard Christian Fellowship Church. Dylan made three Gospel albums, winning a Grammy for "Gotta Serve Somebody." However, his radical new direction alienated fans and enraged critics as he preached evangelical messages from the Book of Revelation. In his first-ever interview, Dylan’s Bible class teacher, Pastor Bill Dwyer, describes Dylan’s born-again transformation. Legendary Slow Train Coming producer Jerry Wexler, background singer Regina McCrary, keyboardist Spooner Oldham, Award winning songwriter Al Kasha, San Francisco Chronicle rock reporter Joel Selvin, AJ Weberman and others tell the tale of Bob Dylan’s Gospel Years.

Director and Producer Joel Gilbert (Bob Dylan 1966 World Tour-The Home Movies, 2004 and Bob Dylan World Tours 1966-1974-Through the Camera of Barry Feinstein, 2005) weaves the story of this monumental period of Dylan’s life and music through revealing insider portraits, exclusive photos, live concert video clips and TV footage from 1975-1981, and with visits to Rundown Studios, the Muscle Shoals Sound Studio, the Vineyard Church, and the Fox Warfield Theatre. Music by Dylan’s key musicians including Scarlet Rivera, Rob Stoner, Ramblin’ Jack Elliot, and Regina McCrary with Joel Gilbert and Highway 61 Revisited. Special features include Journey to Hibbing, Ramblin’ Jack’s Early Days, and Photo Gallery 1975-1981.

Tar man en titt på coveret ser man at det bl.a. står a totally unauthorized documentary, samt med liten skrift [Contains no Bob Dylan songs]. Man kan dermed verken forvente å se eller høre noe fra Dylan selv, slik man gjorde til gangs i Scorseses tretimersdokumentar «No Direction Home» fra i fjor. Det kan likevel være svært interessant å høre hva folkene som var med på The Rolling Thunder Revue har å si – kanskje spesielt Scarlet Rivera og Jacques Levy. Og kan vi nå snart håpe å se «Renaldo and Clara» foreligge på DVD?

Stranger on the Third Floor (1940) blir av mange filmhistorikere regnet som den første “ekte” film noir, og filmen som startet den den klassiske film noir-eraen. Orson Welles’ Touch of Evil (1958) regnes som den siste. Noen mener at film noir har fortsatt etter «Touch of Evil», mens andre hevder at alt som kom etter bare er en etterlikning, fordi disse regissørene var bevisst på stilen de prøvde å oppnå – noe regissørene i den klassiske eraen ikke var. Men det er en diskuasjon for en annen gang …

Det er «Stranger on the Third Floor» jeg vil snakke om; og det skal ikke fornektes at denne filmen er mer interessant pga. sin status som “den første film noir” (selv om den tidvis er så komisk at den mer virker som en parodi på sjangeren, enn det første bidraget), enn om den hadde vært uten en slik status. Skjønt, den har mye å by på: Den har både en rettsalsekvens, et mordmysterium, en surrealistisk drømmesekvens, og en klimaktisk morder-jager-bytte-scene som kulminerer i en slutt som er Hitchcock verdig.

Plotet går i korte trekk ut på at den unge og fremadstormende reporteren Michael Ward er hovedvitne i en rettsak, hvor en ung taxisjåfør blir dømt for drap – mens han hele tiden hardnakket skriker sin uskyld. Wards kjæreste, Jane, mener mannen faktisk kan være uskyldig, og plaget av dårlig samvittighet har Ward først en rekke flashbacks med dramatisk hviskende voice-over, og så et mareritt hvor han drømmer at han selv blir anklaget for mordet på sin plagsomme nabo. Drømmen kan fort vise seg å bli sann, med mindre den virkelige morderen blir funnet; denne merkelige mannen som bor i fjerde etasje, og som sniker seg rundt i skyggene om natten … Som man skjønner er melodramaet smurt så tjukt på, at man kan skrape det av med en spade.

Tittelrollen, den fremmede mannen i fjerde, er spilt av Peter Lorre, som hadde to dager igjen på kontrakten med RKO, og ble tildelt rollen med få scener og enda færre replikker. Han konkurrerer hardt med Elisha Cook Jr., som spiller den morddømte taxisjåføren, om tittlen Største Overspiller. Lorre sniker seg rundt i skyggene med oppspilte øyne og kaster dramatisk på sitt hvite skjerf, mens Cook flakker med blikket og spretter rundt som en Ivo Caprino-dukke, mens han roper med dramatisk dukketeaterstemme: «No! It wasn’t me! I’m innocent, I tell ya!»

Det er i særlig grad hverken plot eller skuespill som gjør denne filmen severdig. Skjønt, avsnittet over til tross, det er faktisk Lorre og Cook som gjør filmens beste rolletolkninger. Det er nok nettopp statusen som “den første film noir” som gjør at den er vel verdt den timen det tar å se den. Kritiker Dave Kehr skrev i sin anmeldelse i Chicago Reader:

“An RKO B-film from 1940, done up in high Hollywood expressionism. It’s absurdly overwrought (which was often the problem with the German variety), but interesting for it. The director, Boris Ingster, is better with shadows than with actors–venetian blinds carve up the characters with more fateful force than Paul Schrader’s similar gambit in American Gigolo, and there’s a dream sequence that has to be seen to be disbelieved.”

Kehr har definitiv et poeng. De lange skyggene og bruk av lys (evt. mangelen av lys) gjør at det er mer interessant å følge med på skyggene karakterene kaster, enn på karakterene selv. Om det var bevisst ekspresjonisme fra regissør Boris Ingster, eller om det var art by accident skal jeg ikke begi meg ut på å spå. Men når jeg ser filmen har jeg ingen problemer med å tro på at dette var “den første film noir”, og isåfall tar jeg av meg hatten for Ingster. Filmen tar glatt igjen i stil, det den måtte mangle i substans. Dét alene gjør filmen verdt å se – og er likeledes grunn god nok til at denne filmen nå burde lanseres på DVD, slik at alle kan få glede av den. Den innehar tross alt av en viss filmhistorisk signifikans … for å si det mildt!

For lite lidenskap – det er egentlig den største feilen med «Good Night, and Good Luck.» Selv om den er basert på en historisk hendelse, og således er ment å formidle hendelsene slik de utspilte seg, blir den for oppramsende. Jeg savner dramaturgi. Jeg savner glød og glimt i øyet.

Det er for lite samhørighet mellom karakterene. De jobber i et tett team, og skal utstråle samhold og kammeratskap seg imellom, men det faller til grunnen uten troverdighet. De forekommer meg mer som om skuespillerne har høytlesning av manus for å lære seg replikkene, enn troverdig agering foran kamera. Skulle det være sånn? Eller har ikke Clooney gjort jobben sin bra nok?

Litt mer variasjon hadde også vært å foretrekke. Jeg blir i lengden litt lei av å se ansiktet til David Strathairn fra den samme vinkelen hele tiden. Han har også en stiv anspenthet over seg – helt sikkert ment å formidle det enorme presset han er under idét han utfordrer Senator McCarthy – men den er mer slitsom enn den er spennende. Den minner mer om en som er iferd med å få himmelen i hodet, enn en som er redd for å få det.

Det er likevel mye med filmen som er bra. Det var f.eks. en genistrek å putte Senator McCarthy inn i filmen via arkivopptak, i stedet for å la en skuespiller framstille ham. Testpublikum skal visstnok ha uttrykt at McCarthy overspilte en smule – uten å vite at det var gamle opptak av den ekte senatoren (spleisingen av gammelt og nytt materiale er så sømløst). Da vet du at du har gjort riktig valg.

Kinematografien er også svært bra, og kombinert med en flott produksjonsdesign er «Good Night, and Good Luck.» en nydelig sort/hvitt-film. Med mer kjemi mellom skuespillerne, samt mer passion fra gutta i spissen – og stødigere regi fra Clooney? – kunne dette blitt en skikkelig bra film. Men uten en tilstrekkelig mengde lidenskap for stoffet, blir den til syvende og sist ikke engasjerende nok.

Fra Nils, en meme med følgende bruksanvisning:

• Slå på Winamp/iTunes med alle sangene på hele dataen i spillelista.
• Sett på shuffle.
• Skriv ned de 20 første sangene som dukker opp, uansett hvor flaut det enn måtte være.

Izi pizi – og slett ingenting å være flau over, synes jeg.

1. Creedence Clearwater Revival – «Run Through The Jungle»
2. Bob Dylan – «Dignity»
3. Tori Amos – «Wampum Prayer»
4. Franz Ferdinand – «Evil And A Heathen»
5. Wheatus – «The Deck»
6. Bob Dylan – «Leopard-Skin Pill-Box Hat»
7. Bob Hund – «Nu är det väl revolution på gång?»
8. Tom Waits – «Don’t Go Into That Barn»
9. The Beach Boys – «I Know There’s An Answer»
10. Tom Waits – «I Don’t Wanna Grow Up»
11. Bob Dylan – «Somebody Touched Me»
12. Tracy Chapman – «The Love That You Had»
13. Tom Waits – «Knife Chase»
14. Nancy Sinatra – «Lightning’s Girl»
15. Bob Hund – «F.ö. stal hon mitt hjärta»
16. Dizzy Gilespie & Charlie Parker – «Things To Come»
17. Creedence Clearwater Revival – «Cross-Tie Walker»
18. Tom Waits – «Green Grass»
19. The Flaming Lips – «Approaching Pavonis Mons By Balloon (Utopia Planitia)»
20. Tom Waits – «Gun Street Girl»

Her går det unna! Det er 10 filmer siden sist allerede, og på tide å oppsummere. Denne gangen er det litt mer variert, både innen sjangere og karaktergivning.

Soylent Green (1973, Richard Fleischer)
Sci-fi-klassiker med Charlton “From My Cold Dead Hands” Heston, som ikke helt har tålt tidens tann. Settene og flere av rekvisittene er veldig daterte. Like fullt en severdig affære. Jeg hadde nok satt mer pris på den om jeg ikke på forhånd visste slutten/løsningen på mysteriet som Hestons rollefigur etterforsker (når en film er over 30 år gammel har alle sett den, så da er det ikke så farlig om man spoiler slutten). 6/10

Cidade de Deus (2002, Fernando Meirelles)
Brasiliansk «Gangs of New York». Engasjerende og mektig historie, flott regi. 8/10

Winchester ‘73 (1950, Anthony Mann)
Western med Jimmy Stewart som barsk gunslinger; nesten John Wayne’sk i tøff-i-trynet-faktor. Jeg skulle ønske forholdet mellom Stewart og mannen han jagde ble belyst tidligere i filmen, men ellers svært severdig. 7/10

Killer’s Kiss (1955, Stanley Kubrick)
Det er nesten litt betryggende og se at også mesterregissør Kubrick fomlet i starten, før han fant formen. («The Killing», som kom året etter, er jo en stilsikker klassiker.) «Killer’s Kiss» er tidvis ganske klønete, og historien temmelig klisjébefengt. Like fullt verdt sine 67 minutter, hvis man er fan av Kubrick og/eller er film noir-fantast. 6/10

Laura (1944, Otto Perminger)
Flott film noir, slik jeg liker den, med en engasjerende detektivhistorie. Referansefilm. Innrømmelse: Jeg kjente ikke igjen Vincent Price, men satt gjennom hele filmen og tenkte: «Han der har jeg sett før! Men jeg lurer på om han hadde Vincent Price-bart da …» 8/10

Animal Crackers (1930, Victor Heerman)
Screwball-komedie slik bare The Marx Brothers kan det, men innviklede forviklinger og innfløkte intriger. Jeg skulle ofte ønske jeg var like kjapp i kjeften som Groucho. 7/10

I, Robot (2004, Alex Proyas)
Det er mest pga manus jeg trekker «I, Robot» et poeng eller to. Effektene er fete, regien stødig, og skuespillet relativt upåklagelig. Men, som i så mange detektivhistorier, føler jeg ikke at jeg er engasjert nok. Hvorfor skal jeg bry meg om hva som skjer med disse karakterene, hvis filmskaperne ikke tar seg bryet med å utvikle dem og gi dem dybde først? Som min gode venn Rocky pleier å si på Yoda-vis: «One flashback does not a character make.» 6/10

El Dorado (1966, Howard Hawks)
Okei; jeg må innrømme jeg ikke helt skjønner hvorfor Howard Hawks har valgt å lage remake av sin egen film, «Rio Bravo», fra seks år tidligere, med samme stjerne – John Wayne – i hovedrollen. For all del; «El Dorado» er bra nok i seg selv, men den er ikke bedre enn «originalen». Robert Mitchum er ikke en bedre drukkenbolt enn Dean Martin. Arthur Hunnicutt (hvem enn han er) er såvisst ikke et bedre sheriff-sidekick enn Walter Brennan. Og John Wayne … vel, han er nå engang John Wayne, slik bare John Wayne er det. Den eneste karakteren som var bedre i «El Dorado» var Mississippi-karakteren til purunge James Caan. Men, faen heller, man skal ikke klage – Hawks og Wayne kunne lage western. 7/10

How Green Was My Valley (1941, John Ford)
Et episk mesterverk fra regissør John Ford. Ble nesten kort med «bare» to timer. Skulle nesten ønske den ble a four hour epic to rival «Gone With the Wind» slik den opprinnelig var tiltenkt. 8/10

Rosemary’s Baby (1968, Roman Polanski)
Man trenger verken dusjscene, Jack Nicholson med øks, eller trehundre liter blod for å lage en effektiv og ultraspennende grøsser; det har Polanski bevist med «Rosemary’s Baby». 9/10

Det er gode dager for Bukowski-fans. Nå foreligger Bent Hamers flotte adapsjon av «Factotum» (min omtale) endelig – etter mange forsinkelser – på DVD. Men ikke nok med dét; 21. mars kommer også den kritikerroste dokumentaren «Bukowski: Born Into This» på DVD. O glede!

Det er filmoppsummeringstid igjen. Denne gangen har det gått mest i westerns og romantiske komedier fra 30- og 40-tallet. Gutta som går oftest igjen er Jimmy Stewart, Cary Grant og Paul Newman. Det er fem 9-ere på rappen denne gangen, men som nevnt tidligere vil jeg helst se god film når jeg først setter meg ned.

The Quick and the Dead (1995, Sam Raimi)
Sam Raimis opplagte kjærlighet til spaghettiwesterns kommer tydelig fram i denne homagen til sjangeren – en svært undervurdert film i mine øyne. Raimi spiller på klisjéene, og får oss til å le ved å overdrive dem x 10. Men samtidig er det en fullgod amerikansk-post-spaghettiwestern; bare at Clint Eastwood er bytta ut med Sharon Stone. Og du verden som det funker. 8/10

The Incredibles (2004, Brad Bird)
Gjensyn med familien Utrolig. Fortsatt meget bra. En del av referansene begynner å komme mer fram for meg nå. 8/10

Genghis Khan (2005, Edward Bazalgette)
Dramatisert BBC-dokumentar om livet til den mongoslke gutten Temujin, som vokste opp til å bli den største hærføreren verden noensinne har sett; Genghis Khan. Med større budsjett og litt mer story kunne dette blitt en potensiell storfilm. 7/10

The Philadelphia Story (1940, George Cukor)
Enhver film med Jimmy Stewart er verdt å se, bare pga ham. Det samme kan sies om Cary Grant. Egentlig synes jeg musical-remaken «High Society», med Bing Crosby, Grace Kelly og Frank Sinatra er mer fornøyelig (tidligere omtalt) – men «The Philadelphia Story» er bedre. Det samme er skuespillerne. 8/10

Hud (1963, Martin Ritt)
Nei, ikke Vibeke Løkkeberg-filmen; Hud er Paul Newman i én av sine aller beste roller. Det er mye symbolikk i denne filmen, og den fortjener egentlig en større omtale enn fem linjer. Det er en dobbel far/sønn-historie, med Newman i sentrum for begge. Han er både «far» og sønn, og ingen av rollene takler han i særlig grad. «Hud» er egentlig et mottstykke til «Cool Hand Luke» (perfekt double feature på en lørdagskveld!) – og minst like bra. 9/10

The Sting (1973, George Roy Hill)
Butch Cassidy and the Sundance Kid er tilbake – men denne gangen er de svindlere under depresjonseraen. Intrikat plot med mange vendinger. Her må man følge med, men så får man full uttelling til slutt også. Meget stilig. 9/10

Chinatown (1974, Roman Polanski)
Min omtale 9/10

It Happened One Night (1934, Frank Capra)
Alle romantiske komediers mor – og det sier jeg i beste mening. Så totalt elskelig og fornøyelig. Jeg ante ikke at Clark Gable var et slikt komisk talent. Sangen på bussen er det morsomste jeg har hørt på år og dag. 9/10

His Girl Friday (1940, Howard Hawks)
Romantisk komedie fra Howard Hawks – med gnistrende Cary Grant og Rosalind Russel i hovedrollene. For denne filmen oppfant man uttrykket rapid-fire dialogue, og man kan bli litt tullete i hodet av alle som snakker i munnen på hverandre. Men du verden så morsom den er! Få med deg Grants improviserte (og obskure?) referanse til sin egen død. 9/10

Destry Rides Again (1939, George Marshall)
Småkomisk western med Jimmy Stewart og Marlene Dietrich – og sistnevnte stjeler showet så totalt. For ei dame! Stewart spiller den klassiske sjenerte «aw shucks»-typen sin, som han etterhvert ble så kjent for. Både morsom og trist på én gang. Meget severdig. 8/10

Jack Nicholson og Faye Dunaway

Roman Polanskis «Chinatown» er en postmoderne homage til film noir som både beherkser stilarten til fingerspissene, som samtidig fleiper med klisjéene og stikker inn et par meta-referanser – uten å tippe over i parodi på noe tidspunkt.

Jack Nicholson spiller en privatdetektiv som kunne vært henta rett ut av historiene til Dashiell Hammett eller Raymond Chandler; alltid nybarbert og med vannkjemmet hår, går i stripete dress og hatt, sier ikke nei takk til en drink, og har alltid en kjapp replikk på lager. En klassisk detektiv-persona, på grensen til klisjé.

Tidlig i filmen går en fortvilet kunde løs på persiennene hans, hvorpå Nicholson sier: «Lay of the venetian blinds, will ya? I just had them installed yesterday.» Slike persienner er kanskje den ultimate film noir-klisje. Privatdetektivene hadde dem ofte på kontoret sitt, slik at neonlysene utenfor kunne kaste lange, stripete skygger på veggene deres. Hvis et brekk gikk skeis, og en skurkegjeng måtte gjemme seg for purken, kan du banne på at leiligheten de lå lavt i hadde persienner de kunne kikke ut gjennom. Flere slike småreferanser er strødd hist og her gjennom filmen.

Faye Dunaway som filmens femme fatale

En annen klisjé man ikke kommer utenom er den klassiske femme fatale; den vakre, men vanligvis akk så farlige kvinnen, som spiller høyt på sin seksualitet, men som bare har skjebnesvangre lagnader i håndveksen sin – i «Chinatown» mesterlig framstilt av Fayne Dunaway. Mang en privatdetektiv har møtt sin undergang ved å involvere seg med denne dødelige Venus.

Den viktigste referansen til den klassiske film noir-eraen finner vi i karakteren Noah Cross, som spilles av ingen ringere enn John Huston. Huston var nemlig en av pionerregissørene på 40- og 50-tallet, hvor han regisserte film noir-mesterverk som «The Maltese Falcon» (hans regidebut), «Key Largo» og «The Asphalt Jungle» – alle referansefilmer. «The Maltese Falcon» var en av de første (den første?) filmen med privatdetektiven i hovedrollen, der spilt av Humphrey Bogart – film noirs kansje største skuespillerlegende. «Chinatown» følger alle kunstens regler med hensyn til detektivhistorien …

Alt dette er riktignok bare bonus for film noir-feinsmeckerne, for «Chinatown» fungerer på enestående vis som en fullbåren film noir (eller neo noir, hvis man skal være purist). En innviklet historie med svindel, mord, svik, og tvilsomme karakterer – med en glitrende Jack Nicholson som mannen som skal nøste opp trådene. «Chinatown» er nærmest fullkommen …

Roman Polanski og Jack Nicholson

Se også opp for Polanski i en liten cameo som mannen som kutter nesen til Nicholson; en ekte director’s cut!

Krepsen (22. juni – 22. juli)
Hva du enn kjøper til hjemmet ditt, blir det noe praktisk og holdbart.

Det er tydelig at stjernene, på sitt eget fordekte vis, prøver å fortelle meg at tiden er moden for å kjøpe en harddiskopptaker med DVD-brenner.