Du skal ikke klistre fine øyeblikk opp på veggene i tankene og forgylle dem med lengselen din. Du skal kjøre spettet hardt under arrete hverdager og vippe dem opp. En etter en. Det er derfor livet har deg på mannskapslista.
–Kolbjørn Falkeid

Tradisjonen tro tenkte jeg å gjøre opp bokåret, slik jeg har gjort både i 2007, 2006 og 2005. Skjønt, vitsen begynner å bli forsvinnende liten, for nedgangen fra 2007 ble enda mer markant i 2008; kun 13 skarve bøker kom jeg meg gjennom (pluss et ukjent antall påbegynte, men ikke fullførte). Jeg er litt usikker på hvor årsaken ligger, men jeg har tilsynelatende mistet evnen til å sette meg ned å og bli oppslukt av en bok. En trend jeg håper skal snu.

Les resten av innlegget »

Hvis du er sugen på en skjellsettende litteraturopplevelse, så sjekk ut følgende video hvor min venn og medstudent på Forfatterstudiet, Eirik André Skrede, framfører sitt eget dikt Søkksvart metakablam – et dikt med baller. Fæle, hårete baller.

Ok, folkens, husk at neste måned er National Novel Writing Month (NaNoWriMo), så allerede førstkommende fredag er det bare å benke seg til med laptopen. Det starter ved midnatt, idet vi skriver 1. november, og målet er å hamre ut en roman de neste tretti dagene. Og hvordan defineres en roman? Veldig enkelt: 50.000 ord (eller mer). Du har vel planlagt hva din roman skal handle om allerede?

Fra Nordlys 15.09.08.

Hva er din favorittbok?
Jeg har mange favoritter blant bøkene mine, men en særskilt favoritt er Where I’m Calling From av Raymond Carver. Dette er en samling av 37 noveller, en slags «best of» av hans forfatterskap. Den ble utgitt året etter at han døde, 50 år gammel, etter å ha levd et intenst liv.

Les resten av innlegget »

Antologi for Forfatterstudiet i Tromsø.

[View with PicLens]

Bildene er tatt med en Sony Ericsson K610i, derav kvaliteten.

Jeg har blitt tagget av Ellen, med følgende oppgave:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Her jeg sitter, ved «hjemmekontoret» mitt, har jeg bokhylle over og til venstre for meg. Den over meg er nok nærmest, og der er venstre halvdel fylt med bøker om skriving, og høyre halvdel er fylt med bøker som har inspirert meg. Jeg plukker dermed en tilfeldig bok, uten å se, fra høyre halvdel – og kommer ned med «Slaughterhouse Five» av Kurt Vonnegut:

«‘Yes.’ Trout supposed that Billy had some complaint about the way his newspapers were being delivered. He did not think of himself as a writer for the simple reason that the world had never allowed him to think of himself in this way.»

En meget god bok, høyst anbefalt.

Jeg tagger Lasse, Erik, Eirik, Rocky og Elf.

Det er snart tre uker siden jeg leste ferdig «Been Down So Long It Looks Like Up to Me». Siden da har jeg flere ganger forsøkt å blogge noen vettuge ord om den. Det har vist seg å ikke være så lett. Ikke fordi den er fryktelig kompleks, for dét er den ikke, men fordi det er vanskelig å skulle forklare hvor bra den er, uten å avsløre veldig mye av handlingen.

Året er 1958. Historien starter idet vår helt, Gnossos Pappadopoulis, returnerer til universitetet sitt etter en enigmatisk reise – og tilbake på campus må han bevise overfor sine gamle venner, at ryktene om hans død er en smule overdrevet. Gjennom episoder får vi vite, fra en ikke helt pålitelig forteller/protagonist (Fariña veksler glitrende mellom førsteperson og tredjeperson, slik at man aldri vet helt om man er inne i hodet til Gnossos eller ikke), både hva som skjedde på den mystiske reisen, og hva som nå foregår ved universitet. En revolusjon er på gang. Både på Cuba, hvor vennegjengen reiser på tur, og på campus.

Richard Fariña brukte flere år på å skrive romanen, og baserte seg tungt på egne opplevelser fra da han selv var student ved Cornell University. «Been Down …» blir således en slags pikaresk nøkkelroman. Tidvis er den temmelig mørk, men også veldig humoristisk. Den har ofte blitt nevnt i samme åndedrag som Jack Kerouacs «On the Road», og med god grunn. Begge handler om unge menn i Amerika idét 60-tallet er på trappene, og om en ungdomskultur som gjør opprør mot samfunnets rigide normer (i «Been Down …» gjør studentene opprør mot seksuelle undertrykkelse fra administrasjonen), og som samtidig ønsker å se hvor langt strikken kan tøyes før den ryker. «Been Down …» kan plasseres et sted mellom «On the Road» og Hunter S. Thompsons «Fear and Loathing in Las Vegas» …

Fariña var allerede en etablert kulturperson da boken kom ut, i april 1966. Han hadde tidligere vært gift med folksangeren Carolyn Hester, og på dette tidspunktet var han gift med Mimi Baez, lillesøsteren til Joan Baez. Fariña og Baez hadde bl.a. gitt ut tre album med folk- og protestsanger. Det har sågar blitt sagt at Fariña kunne ha gitt Bob Dylan skarp konkurranse på folkscenen, om han hadde levd lengre.

«Been Down …» var Fariñas debutroman. Den skulle også bli hans siste, dessverre. Han døde to dager etter at boken ble lansert, i en motorsykkelulykke under en fest for å feire Mimis 21 årsdag. Fariña ble 29 år.

«Hot Water Music» samler noveller Bukowski skrev når han var rundt 60. Historiene kretser rundt sedvanlige Bukowski-temaer; poeter, alkoholisme, hesteveddeløp, kvinner og knulling.

I motsetning til vanlig, dog, er det svært få av historiene som har Bukowskis alter ego, Henry Chinaski, i hovedrollen. Om Bukowski var lei av ham på sine gamle dager, vet jeg ikke, men han skriver fortsatt i stor grad om Chinaski-typer – bare med andre navn.

Historiene i «Hot Water Music» er jevnt over gode; for oss som liker Bukowski, er dette sånn som vi liker. Et par skiller seg også ut som litt bedre enn resten, bl.a. ‘You Kissed Lilly’, ‘The Man Who Loved Elevators’ og ‘Fooling Marie’ satte seg ekstra godt i hjernebarken for min del.

Karakter:

De som kjenner meg vet at jeg er overdrevet interessert i Bob Dylan. De som kjenner meg enda litt bedre vet at jeg også er glad i å lese biografier. Dermed hender det også at jeg kombinerer disse to interessene, som da kulminerer i lesningen av en Dylan-biografi.

«Down the Highway: The Life of Bob Dylan» er således den femte biografien jeg leser om Dylan – og da inkluderer jeg selvbiografien «Chronicles: Vol. 1» og «A Simple Twist of Fate – Bob Dylan and the Making of ‘Blood on the Tracks’» (sistnevnte er strengt tatt ikke en biografi, men en monografi om albumet «Blood on the Tracks»).

Nå har jeg fra før av lest Clinton Heylins særdeles omfattende biografi, «Behind the Shades», og de færreste burde ha behov for å lese en annen komplett Dylan-biografi etter den. (Grunnen til at jeg ville lese Howard Sounes sin bok, var at jeg tidligere har lest hans biografi om Charles Bukowski, «Locked in the Arms of a Crazy Life», som jeg likte svært godt.) «Behind the Shades» er over 200 sider lengre enn «Down the Highway», og har adsillig mindre skrift. Heylins bok forekommer meg også som langt mer detaljert på mange områder (skjønt Sounes har klart å grave fram en del ting jeg ikke viste fra før, og som heller ikke Heylin hadde med).

Så om dette var en ‘duell’ mellom «Down the Highway» og «Behind the Shades» vil jeg påstå at sistenevnte er den beste av disse to. Men «Behind the Shades» kan også være en tanke for omfattende, vil nok enkelte påstå. Hvis man bare er ‘normalt’ fan av Dylan, og ønsker å lese en biografi som tar for seg livet hans på 500 (relativt lettleste) sider, så vil jeg kanskje heller anbefale «Down the Highway».

Nå skulle ikke dette være en duell, men det er unektelig fristende å sammenlikne to så store og omfattende biografier. Sounes har skrevet en bra biografi, med et fint språk som er lett å lese. Her er nok av ny info til å tilfredsstille selv velinformerte dylanites. Jeg har ingen problemer med å anbefale den.

Karakter: