Jeg har blitt tagget av Ellen, med følgende oppgave:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Her jeg sitter, ved «hjemmekontoret» mitt, har jeg bokhylle over og til venstre for meg. Den over meg er nok nærmest, og der er venstre halvdel fylt med bøker om skriving, og høyre halvdel er fylt med bøker som har inspirert meg. Jeg plukker dermed en tilfeldig bok, uten å se, fra høyre halvdel – og kommer ned med «Slaughterhouse Five» av Kurt Vonnegut:

«‘Yes.’ Trout supposed that Billy had some complaint about the way his newspapers were being delivered. He did not think of himself as a writer for the simple reason that the world had never allowed him to think of himself in this way.»

En meget god bok, høyst anbefalt.

Jeg tagger Lasse, Erik, Eirik, Rocky og Elf.

Det er snart tre uker siden jeg leste ferdig «Been Down So Long It Looks Like Up to Me». Siden da har jeg flere ganger forsøkt å blogge noen vettuge ord om den. Det har vist seg å ikke være så lett. Ikke fordi den er fryktelig kompleks, for dét er den ikke, men fordi det er vanskelig å skulle forklare hvor bra den er, uten å avsløre veldig mye av handlingen.

Året er 1958. Historien starter idet vår helt, Gnossos Pappadopoulis, returnerer til universitetet sitt etter en enigmatisk reise – og tilbake på campus må han bevise overfor sine gamle venner, at ryktene om hans død er en smule overdrevet. Gjennom episoder får vi vite, fra en ikke helt pålitelig forteller/protagonist (Fariña veksler glitrende mellom førsteperson og tredjeperson, slik at man aldri vet helt om man er inne i hodet til Gnossos eller ikke), både hva som skjedde på den mystiske reisen, og hva som nå foregår ved universitet. En revolusjon er på gang. Både på Cuba, hvor vennegjengen reiser på tur, og på campus.

Richard Fariña brukte flere år på å skrive romanen, og baserte seg tungt på egne opplevelser fra da han selv var student ved Cornell University. «Been Down …» blir således en slags pikaresk nøkkelroman. Tidvis er den temmelig mørk, men også veldig humoristisk. Den har ofte blitt nevnt i samme åndedrag som Jack Kerouacs «On the Road», og med god grunn. Begge handler om unge menn i Amerika idét 60-tallet er på trappene, og om en ungdomskultur som gjør opprør mot samfunnets rigide normer (i «Been Down …» gjør studentene opprør mot seksuelle undertrykkelse fra administrasjonen), og som samtidig ønsker å se hvor langt strikken kan tøyes før den ryker. «Been Down …» kan plasseres et sted mellom «On the Road» og Hunter S. Thompsons «Fear and Loathing in Las Vegas» …

Fariña var allerede en etablert kulturperson da boken kom ut, i april 1966. Han hadde tidligere vært gift med folksangeren Carolyn Hester, og på dette tidspunktet var han gift med Mimi Baez, lillesøsteren til Joan Baez. Fariña og Baez hadde bl.a. gitt ut tre album med folk- og protestsanger. Det har sågar blitt sagt at Fariña kunne ha gitt Bob Dylan skarp konkurranse på folkscenen, om han hadde levd lengre.

«Been Down …» var Fariñas debutroman. Den skulle også bli hans siste, dessverre. Han døde to dager etter at boken ble lansert, i en motorsykkelulykke under en fest for å feire Mimis 21 årsdag. Fariña ble 29 år.

Kom over denne artikkelen hos Aftenposten, hvor man snakker om grep som skal til på hjemmebane, for at mann og kvinne skal forenes om husarbeidet. Her står det:

For slike par er nemlig ikke gondolturer til Venezia og sexy undertøy nøkkelen til et godt og langt samliv. Lidenskapslimet deres arter seg ganske annerledes, ifølge avhandlingen.

Artikkelen henviser til en doktorgradsavhandling som har forsket på emnet, og om det er doktoranden eller Aftenpostens journalist som har funnet på dette flotte ordet – lidenskapslimet – vet jeg ikke, men det må da uansett være et nytt tilskudd til det norske språk.

Selv leste jeg lidenskap-slim de tre første gangen jeg leste ordet. Og når jeg tvang meg selv til å lese det som lidenskaps-lim, så ble det ikke noe mindre underfundig. Men førstnevnte var helt klart best.

Det er lidenskapslimet som binder oss sammen!

Enkelte mennesker har mer talent enn de vet hva de skal gjøre med.

«Hot Water Music» samler noveller Bukowski skrev når han var rundt 60. Historiene kretser rundt sedvanlige Bukowski-temaer; poeter, alkoholisme, hesteveddeløp, kvinner og knulling.

I motsetning til vanlig, dog, er det svært få av historiene som har Bukowskis alter ego, Henry Chinaski, i hovedrollen. Om Bukowski var lei av ham på sine gamle dager, vet jeg ikke, men han skriver fortsatt i stor grad om Chinaski-typer – bare med andre navn.

Historiene i «Hot Water Music» er jevnt over gode; for oss som liker Bukowski, er dette sånn som vi liker. Et par skiller seg også ut som litt bedre enn resten, bl.a. ‘You Kissed Lilly’, ‘The Man Who Loved Elevators’ og ‘Fooling Marie’ satte seg ekstra godt i hjernebarken for min del.

Karakter:

Jeg kan jo ikke være dårligere enn Roy, så jeg har mekka en muxtape jeg også. Som første tema ut har jeg valgt låter skrevet av Bob Dylan framført av andre artister. Her finner du mine favorittcovers av Dylan. Noen er selvskrevne, de fleste er kanskje opplagte, men jeg håper det er et par overraskelser der også. Enjoy!

Siden jeg har tenkt å lage en ny tape om en stund (og når man «tar over» en tape forsvinner jo de gamle låtene, husker du?), så lister jeg for ordens skyld tracklisten i denne bloggposten – for future reference.

1. Magnet - Lay lady lay (with Gemma Hayes)
2. The Byrds - Mr. Tambourine Man
3. Bryan Ferry - Positively 4th Street
4. Echo & The Bunnymen - Its All Over Now, Baby Blue
5. Johnny Cash - Wanted man
6. Joan Baez - Love Is Just A Four-Letter Word
7. Elvis Costello - You’re Gonna Make Me Lonesome When You Go
8. Warren Zevon - Knockin’ On Heaven’s Door
9. Emmylou Harris - Every Grain Of Sand
10. Robyn Hitchcock - Tryin’ To Get To Heaven Before They Close The Door
11. Kitty Wells - Forever Young
12. Jimi Hendrix - All Along the Watchtower

Hva syns du?

Såre lattermuskler følger.

Drit i Hannibal Lecter! Alferd Packer er den eneste personen som har blitt dømt for kannibalisme i USA. Han skal angivelig ha spist fem kamerater under en gullgraverekspedisjon i 1874, hvor gruppen gikk seg bort, slapp opp for proviant, og ble sittende fast i hardt vintervær oppe i Rocky Mountains.

Trey Parker, én av skaperne av «South Park», har skrevet, regissert, og spilt hovedrollen i «Cannibal! The Musical (1996)» (aka «Alferd Packer: The Musical») – en musikal-biografi om Alferd Packer, produsert distribuert av skrekkstudioet Troma. Jeg har ikke sett den selv [ennå], men det sies at den skal være temmelig historisk korrekt.

Selv hørte jeg først om Alferd Packer i «The Ballad of Alferd Packer», en folklåt av Phil Ochs.

De som kjenner meg vet at jeg er overdrevet interessert i Bob Dylan. De som kjenner meg enda litt bedre vet at jeg også er glad i å lese biografier. Dermed hender det også at jeg kombinerer disse to interessene, som da kulminerer i lesningen av en Dylan-biografi.

«Down the Highway: The Life of Bob Dylan» er således den femte biografien jeg leser om Dylan – og da inkluderer jeg selvbiografien «Chronicles: Vol. 1» og «A Simple Twist of Fate – Bob Dylan and the Making of ‘Blood on the Tracks’» (sistnevnte er strengt tatt ikke en biografi, men en monografi om albumet «Blood on the Tracks»).

Nå har jeg fra før av lest Clinton Heylins særdeles omfattende biografi, «Behind the Shades», og de færreste burde ha behov for å lese en annen komplett Dylan-biografi etter den. (Grunnen til at jeg ville lese Howard Sounes sin bok, var at jeg tidligere har lest hans biografi om Charles Bukowski, «Locked in the Arms of a Crazy Life», som jeg likte svært godt.) «Behind the Shades» er over 200 sider lengre enn «Down the Highway», og har adsillig mindre skrift. Heylins bok forekommer meg også som langt mer detaljert på mange områder (skjønt Sounes har klart å grave fram en del ting jeg ikke viste fra før, og som heller ikke Heylin hadde med).

Så om dette var en ‘duell’ mellom «Down the Highway» og «Behind the Shades» vil jeg påstå at sistenevnte er den beste av disse to. Men «Behind the Shades» kan også være en tanke for omfattende, vil nok enkelte påstå. Hvis man bare er ‘normalt’ fan av Dylan, og ønsker å lese en biografi som tar for seg livet hans på 500 (relativt lettleste) sider, så vil jeg kanskje heller anbefale «Down the Highway».

Nå skulle ikke dette være en duell, men det er unektelig fristende å sammenlikne to så store og omfattende biografier. Sounes har skrevet en bra biografi, med et fint språk som er lett å lese. Her er nok av ny info til å tilfredsstille selv velinformerte dylanites. Jeg har ingen problemer med å anbefale den.

Karakter:

Ellen lister opp bøkene hun har lest fra listen 1001 bøker du må lese før du dør. Jeg gjør det samme:

1. American Psycho – Bret Easton Ellis
2. Dirk Gently’s Holistic Detective Agency – Douglas Adams
3. The New York Trilogy – Paul Auster
4. Legend – David Gemmell
5. Neuromancer – William Gibson
6. The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
7. Fear and Loathing in Las Vegas – Hunter S. Thompson
8. Slaughterhouse-five – Kurt Vonnegut, Jr.
9. Do Androids Dream of Electric Sheep? – Philip K. Dick
10. A Clockwork Orange – Anthony Burgess
11. Solaris – Stanislaw Lem
12. On the Road – Jack Kerouac
13. The Lord of the Rings – J.R.R. Tolkien
14. The Catcher in the Rye – J.D. Salinger
15. Animal Farm – George Orwell
16. Of Mice and Men – John Steinbeck
17. The Hobbit – J.R.R. Tolkien
18. To Have and Have Not – Ernest Hemingway
19. The Maltese Falcon – Dashiell Hammett
20. The Sun Also Rises – Ernest Hemingway
21. The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
22. Growth of the Soil – Knut Hamsun
23. Heart of Darkness – Joseph Conrad
24. Dracula – Bram Stoker
25. The Island of Dr. Moreau – H.G. Wells
26. The Time Machine – H.G. Wells
27. Hunger – Knut Hamsun
28. Treasure Island – Robert Louis Stevenson
29. A Christmas Carol – Charles Dickens

Bøker jeg har begynt på, men ikke fullført:

1. The Long Dark Teatime of the Soul – Douglas Adams
2. Breakfast at Tiffany’s – Truman Capote
3. Oliver Twist – Charles Dickens

Jeg havner på 2.9 %, med andre ord. Nå er det mange bøker på den listen jeg har i bokhyllen hjemme, og som jeg har planer om å lese. Men 29 av 1001 er jo en grei start …