Tre favoritter akkurat nå:

DASHIELL HAMMETT, (amerikansk forfatter)
Dashiell Hammett (1894–1961) har fått æren for å ha skapt den hardkokte detektivromanen, med den ensomme ulven i hatt og frakk, som er glad i sin whiskey, og som knekker neser på sin vei mot en løsning av hvilket som helst mysterium det er han skal løse. Hammett jobbet selv som detektiv hos Pinkerton National Detective Agency fra han var 21 til han var 27 år gammel. Da han senere begynte å skrive brukte han sin bakgrunn som inspirasjon, og resultatet er historier som føles utrolig ekte. Hammett sløser ikke med ordene i svulstige vendinger og poetiske krumspring, men skjærer til beinet i steinharde historier om 20-tallets San Fransisco. Flere av hans historier har blitt film, den mest kjente er muligens «The Maltese Falcon».

THE NIGHTMARE BEFORE CHRISTMAS, (filmmusikk)
Danny Elfmans fantastiske musikk til Tim Burtons like fantastiske visjon – animasjonsfilmen «The Nightmare Before Christmas» – er intet mindre enn destillert nytelse! Filmen, som er omtalt i positive ordelag tidligere, er også en kjær favoritt, men nå om dagen er det filmmusikken det går i. Den mørke, smått gotiske følelsen står seg bra til mørketida, og ispedd små drypp av jul er det også fin musikk å lade opp til før adventstida setter inn.

MØRKETIDSØL, (øl fra Mack)
Og når vi snakker om mørketid og nytelse; Mørketidsølet fra Mack er også favoritt som ikke skal stikkes under en stol. Mørkt og fyldig øl, som smaker like fortreffelig alene som til snacks eller mat – det være seg lørdagskosen eller søndagsmiddagen. Ha ølet over i et stort glass, gjerne en seidel, slik at man kan nyte lukten i tillegg til smaken. Så er det bare å lene seg tilbake i godstolen, og nyte mørketida med Mørketidsøl og de to overnevnte …

«12 Angry Men», regissert av Sidney Lumet, er skoleeksempelet på et effektivt kammerdrama. Tolv sinte menn som sitter rundt et bord og diskuterer om de skal sende en mann i døden høres muligens ikke så spennende ut, men utgjør faktisk en av de mest engasjerende filmer som noensinne er laget.

Les hele anmeldelsen

To ukers pappapermisjon forsvant i et jafs, og nå er man tilbake til strilefsa og havreskjorta. I denne perioden har jeg tilbringet masse tid med min nå syv måneder gamle sønn Thomas Erik. Det har vært helt fortreffelig. Thomas har i denne perioden fått sin første tann, og – ikke minst – lært seg å krype. Nå er det slutt på tiden hvor man kunne legge ham ned på leketeppet, og regne med at man fant ham der fem minutter senere. Nå fyker han avgårde i full fart, og skal utforske alt han kan legge hendene på. Vi går en spennende tid i møte framover …

The Minister of Silly Walks fyller 65 år i dag – gratulerer med dagen, John Cleese!

Og alle filmelskere gleder seg – NRK2 viser verdens kuleste film kl. 21.25 i kveld; Jean-Luc Godards «À bout de souffle» (Til siste åndedrag) – ikke bare en vanvittig god film, men kanskje en av de viktigste filmene i filmhistorien.

Denne filmen, sammen med François Truffauts «Les quatre cents coups», utgjør starten på den franske nybølgen, som regnes som et vendepunkt i filmhistorien. Nybølgen oppstod da en gruppe franske filmkritikere så seg lei av alle svadafilmene som ble laget. De tok kameraene ned fra stativene, og løp rundt i Paris’ gater og spilte inn filmer som brøt med alle etablerte normer og regler for filmskaping.

Det håndholdte kameraet var en viktig del av filmspråket i nybølgen. Det samme var klippingen, som skulle være hard og brå. «À bout de souffle» var den første filmen som introduserte «jump cuts»; plutselig klipping fra én scene til en annen – gjerne med kraftige hopp i tid og rom – uten fade eller overgang. Man skulle merke at det var en film man så, og ikke virkeligheten.

Essensen i nybølgen var at filmene skulle være spontane og ektefølte, og ikke les films ‡ papa (filmer som regissøren lager til pappa). Med lave budsjetter brukte man de lokasjoner man hadde til rådighet, og brydde seg ikke med kunstig lyssetting eller svulstige iscenesettinger. Mange får kanskje assosiasjoner til de danske dogmefilmene fra slutten av 90-tallet, og det kan være liten tvil hvor Lars von Trier og kompisene hentet inspirasjonen til dogmemanifestet fra.

Rykter gikk lenge om at Godard spilte inn filmer som «À bout de souffle» og «Pierrot le fou» så spontant, at han ikke brydde seg med å skrive manus en gang. Dette er nok i beste fall en overdrivelse, men han skrev ganske riktig manussidene kort tid før de skulle spilles inn – gjerne om morgenen, før dagens innspillinger tok til.

«À bout de souffle» tok bare fire uker å spille inn, men står som en filmhistoriens viktigste filmer. Den har etterlatt seg dype spor i filmlandskapet, og man kommer ikke utenom at filmen var et friskt pust i en stagnert og muggen filmskaperverden. Har du ikke sett den før bør du kjenne din besøkelsestid i kveld – har du sett den gleder du deg nok til et gjensyn.

Verdens tøffeste gutt fyller 6 år i dag.Gratulerer med dagen, Martin!

I kveld viser NRK2 Sam Peckinpahs «The Wild Bunch» kl. 21.25 – kanskje en av de aller tøffeste og råeste westernfilmer som er laget. Og NRK viser den selvsagt i praktfull anamorfisk widescreen! Gå ikke glipp!

jeg pleier vanligvis å skrive et referat fra raptusfestivalen, men i år ser jeg ikke hensikten. ABSOLUTTE INGENTING SKJEDDE! noe så kjedelig, uinspirert og begivenhetsløst har jeg sjelden vært med på. jeg tror arrangørene bør leie inn en konsulent som kan utføre en EXTREME MAKE-OVER på festivalen, for, damn!, denne festivalen trenger det. også bør de samme arrangørene kjøpe seg en ordbok og slå opp ord som INNOVASJON og NYVINNING. var det bare meg eller var det svært lite publikum? VISST FAEN VAR DET LITE PUBLIKUM! kan du klandre dem? det kan ikke jeg. hvor spennende kan det være å stå i kø år etter år for å få autografen til Lise og Don Rosa? – jeg har åtte Don Rosa-autografer, hvor mange har du? – jeg har bare fem, men vil du bytte en Don Rosa mot to Lars Lauvik?

Foto: Tomte © 2004

det eneste positive med turen var at været var bra og ølet var godt. og å drikke øl sammen med Nils er alltid trivelig. vi diskuterte film; Greenaway og Tarkovskij og Lynch, og musikk; Elvis Costello, Tom Waits, Bob Dylan og … William Shatner?! og vi prata om Roy – Roy er en bra mann! – synd at Roy ikke er her i år. Roy vet hvor ølet skal stå og hvor skapet skal kjøpes. jeg minnes også at jeg og Nils utover kvelden ropte KUKEN PÅ BORDET! gang på gang til en av Nils sine kompiser, etterhvert som vi ble fullere, og jeg mener også å erindre at utropene skyldtes at kompisen hadde en historie for å kle seg naken når han ble full. så forsvant Nils plutselig, men det var uansett på tide å komme seg tilbake til hotellet og ta kveld. da man var på vei hjem peip det i mobilen og en melding fra Nils sa: jeg måtte hinke hjem. jeg tror jeg har brukket foten.

mer er det egentlig ikke å si om årets raptus. festivalen må FORNYE SEG ELLER DØ! jeg tror egentlig det siste vil skje. festivalen vår den niende på rad, og man kommer ikke utenom at den har vært klin lik i ni år. men ølet i Bergen er godt, og man kan ikke ha for mange drikkekompiser spredt rundtomkring i landet. Nils er en bra mann, halt eller ikke.

Så bærer det til Bergen. Og som vanlig er man ute i siste liten; i dag kom de to nye utgivelsene jeg skal ha med meg i kofferten fra trykkeriet. Det dreier seg om «Holger og Hagbart – Vennerabatt» (36 sider) av Arne Bye og «En Samling Fragmenter II» (90 sider) av Øyvind Lauvdahl. Av diverse årsaker (sett inn dårlig unnskyldning her) kommer ikke «Supernova 3» ut til årets festival som først lovet. Mulig vil den komme før jul – skjønt jeg tør ikke love noenting.

Anyhoo – da er jeg å finne i Bergen fra fredag til søndag …

Dette forklarer jo litt av hvert, vil nok mange påstå: