Høsten er som regel tiden for slipp av gode plater, og høsten 2004 ser ikke ut til å bli noe unntak. Snarere tvert imot, vil jeg påstå. Motorpsycho kommer, tradisjonen tro, men sin årlige plate i september. Nick Cave prøver seg på nytt, etter «Nocturama» som ikke akkurat ble en suksess. Og at de gamle er eldst vil nok både Tom Waits og Leonard Cohen bevise, nok en gang. Alt i alt mye å glede seg til!

Her er noen godbiter som kommer de neste par månedene, som jeg med stor sannsynlighet må handle inn (norsk slippedato i parantes):

• Bjørk – «Medulla» (30.08)
• Motorpsycho – «Motorpsycho Presents The International Tussler Society» (m/DVD) (06.09)
• Elvis Costello – «The Delivery Man» (20.09)
• Nick Cave & The Bad Seeds – «Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus» (2CD) (20.09)
• Tom Waits – «Real Gone» (04.10)
• Leonard Cohen – «Dear Heather» (25.10)

Jeg har fortsatt tro på at høsten kan bli bra.

I natt drømte jeg at jeg var på en konsert, og så kom Michael Palin og spurte om han kunne få låne bilen min en stund. Jeg sa ja. Så gikk jeg og fortalte alle jeg kjenner at Michael Palin hadde lånt bilen min, men ingen trodde meg. Eller så visste de ikke hvem Michael Palin var. Særdeles skuffende. Som trøst gikk jeg og kjøpte alle Monty Python-effekter jeg klarte å finne, bl.a. et DVD-sett som hvis du satte det sammen riktig ble til en sånn rar Terry Gilliam-figur, med den foten og rosene og Holy Grail-actionfigurer.

Den snille DHL-mannen kom med store pakke til meg i dag, fylt til randen av DVD-er. Disse godbitene skal nok hjelpe meg gjennom høsten og mørketida. Dagens nykommere er (i alfabetisk rekkefølge):

Som man ser er det en særdeles høy andel sci-fi. Det er vel kun én av elleve titler som ikke er for sci-fi å regne. Jeg bemerker meg også at børstet aluminium-looken er særdeles inn på DVD-coverfronten når det kommer til sci-fi.

Samlingen av Star Trek-filmer i spesialutgaver begynner også å nærme seg komplett. Hva? Trekkie, jeg? Og endelig skal jeg finne ut hvordan det går med Donavan og gjengen i V. Klarer de å ta knekken på Diana og de andre romlingene?

Nå kan høsten bare komme …

«Hellboy» har mye bra gående for seg. Gode skuespillere, fantastisk sminke, og kick-ass spesialeffekter som har kostet millioner. Bare så jævlig synd at filmskaperne ikke kunne brukt litt tid og penger på et manus. Maken til usammenhengende vås som denne tullefilmen skal du lete lenge etter.

Men for å starte med det som er bra; Ron Perlman er dritgod i rollen som Hellboy. Han bekler figuren med stil, sjarm, vidd og karisma. Sminken er strålende, og Perlman ser virkelig ut som en tohundrekilos demon fra Helvete. SFX-geeks vil også få valuta for pengene. CG-en er så fet at øyet blir stort og vått. Helveteshundene er lekre (utfra et effektperspektiv)!

Men så var det dette med manus da, og jeg begynner å bli lei av å gjenta meg selv; når skal Hollywood skjønne at det nytter ikke å pøse på med spesialeffekter – selv om de er aldri så fete – så lenge det ikke ligger et godt manus i bunnen som rettferdiggjør effektene?

En av karakterene i filmen uttaler på et tidspunkt: «Hey, Red, it’s like Swiss cheese down here!» Jeg tror han snakker om manus; for det er muggent og fullt av hull! Manus virker rett og slett som om det er skrevet av en fjortenåring i amfetaminrus. Historien er usammenhengende og uengasjerende. Man har hoppet bukk over logiske brister, og håper at en kul replikk fra Hellboy skal være nok til å dekke over store plothull.

Et annet problem med filmen er at den aldri klarer å bestemme seg for om den skal være seriøs eller tullete. Så man har helgardert, og vimser fram og tilbake mellom dønn seriøs og flåsete vås, slik at du aldri vet hvor du har filmen. Er dette ment alvorlig? Er dette bare tull? Slitsomt! Den klarer heller ikke å finne et fornuftig tempo. Tidvis er den så rolig at du nesten sovner i setet, mens andre tider farer den avgårde som et ekspresstog, slik at det er alt du kan gjøre for å henge med.

Konklusjonen blir at dette er en uengasjerende tullefilm som er greiest i å styre unna. Den scorer noen geek points på Ron Perlman i hovedrollen og sinnssykt fete effekter, men den helhetlige opplevelsen er mildt sagt skuffende.

Karakter: ***3/10

«Starsky & Hutch», med Ben Stiller og Owen Wilson i hovedrollene, er en klassisk buddy cop-film basert på TV-serien fra 70-tallet med samme navn. Som komedie er den bare passe morsom, som actionfilm tar den aldri helt av, og krimgåten våre to helter skal løse trenger sårt litt originalitet. Resultatet er at «Starsky & Hutch» aldri blir mer enn «en grei film, lissom».

Det er mulig man bør ha TV-serien med i bagasjen når man ser denne filmen (noe som i mine øyne ikke burde være en forutsetning, selv om den er basert på en TV-serie), men jeg følte aldri at jeg ble ordentlig kjent med Starsky og Hutch. Karakterene blir litt todimensjonale, og skal liksom bare servere halvmorsomme one-linere mens de skyter etter skurkene. Man bør ta seg tid til litt karakterutvikling, selv om man bare lager en tullekomedie som denne.

Filmen har heller ingenting nytt å by på i form av handling, og følger en oppskrift som var utslitt allerede på 80-tallet. Mulig har manusforfatterne tenkt at siden det er Starsky og Hutch, og siden handlingen foregår på 70-tallet, så pøser vi på med klisjéer, så blir det kjempemorsomt. *BEEP!* Feil! Plotet virker som en krysning mellom «Lethal Weapon» og «Ace Ventura», og resultatet blir en flyvefisk, som verken svømmer eller flyr. Filmen er tidvis morsom, og man ler av mange av vitsene, men som helhet strander filmen på plotsiden.

Det beste med filmen er produksjonen. Man har klart å skape en stilfull og autentisk 70-tallsfølelse, med kule detaljer og glimt i øyet. Kostymene, frisyrene, og ikke minst bilene, er med på å gjøre filmen til en fin opplevelse visuelt.

Alt i alt en ganske morsom film, hvis du ikke forventer så mye på innholdssiden. Karakterene kunne med fordel vært utviklet litt mer, men er forøvrig nok tilstede til at man blir engasjert. Filmen er grei tidtrøyte, men ingenting mer.

Karakter: *****5/10

La oss få kortene på bordet først som sist; «The Chronicles of Riddick» er ikke en dypsindig film. Manus er ikke dyptpløyende eller filosofisk søkende, og det prøver ikke å besvare noen av de Universelle Spørsmålene ved Tilværelsen. I stedet setter det ut i et forsøk på å underholde. Og er du villig til å sette realismen i baksetet, og heller bare nyte turen, så kan du faktisk få one helluva ride – med Riddick i førersetet.

«The Chronicles of Riddick» er en skikkelig space opera. Den minner tidvis om en kryss mellom «Stargate» og «Star Wars», med elementer fra både «Dune» og «Titan A.E.», ispedd litt «Conan» for krydder. Denne miksen fungerer overraskende bra, og manus har akkurat nok substans til at man blir engasjert. Actionsekvensene og kampscenene er spektakulære, og det mangler ikke på fete effekter og eyecandy. Men det som fungerer aller best er – selvsagt! – Vin Diesel i rollen som Riddick. Riddick er så totalt bad ass, at andre actionhelter blekner ved sammenlikning. Han er så hot at han kunne smeltet isen på Nordpolen, og så kul at han kunne laget minusgrader i Sahara.

Som en annen anmelder så elegant uttrykte det: For de som liker sånt som dette, så er dette sånt som de liker. Så enkelt kan det oppsummeres. Er du en sci-fi-nerd og/eller liker du pulserende høyoktansaction, med mye eyecandy, flåsete one-liners, og tøffe karakterer, så er dette filmen du har venta på.

Et par ting trekker ned; f.eks. at man har valgt å la Riddick ha en voice-over enkelte steder for å forklare ting som er, for å si det på godt norsk, bleeding obvious, er irriterende. Hvis du ikke skjønner Riddicks intensjoner uten at han må forklare deg det – med teskje – er du passe tett i pappen. Akkurat samme misjon har noen av replikkene. Totalt unødvendig.

Bortsett fra dét fungerer «The Chronicles of Riddick» utmerket utfra de premissene den selv legger til grunn. Dette er et actioneventyr laget for pur underholdning, og pur underholdning er hva den leverer. Men ikke forvent en film i samme stil som «Pitch Black». «The Chronicles of Riddick» har stort sett bare Riddick, med et par unntak, til felles med sin forløper. Men så er det jo nettopp Riddick vi kommer tilbake for å se.

Karakter: *******7/10

I dag hadde jeg forferdelig lyst på chicken enchilada til middag. Jeg har spist det relativt nylig på en restaurant, og det var nydelig. Så da jeg stod på butikken i dag og lurte på hva jeg skulle finne på til middag, bestemte jeg meg for å prøve å lage det selv. Jeg hadde jo ingen oppskrift for hånden, så jeg måtte bare prøve å analysere hva som var i den utfra hvordan jeg husket at det smakte, og lage oppskrift deretter.

Så utfra en analyse basert på hukomelse, og ispedd en smule erfaring fra Tex Mex-kjøkkenet, improviserte jeg følgende oppskrift:

Jeg brukte:

• 240g kyllingfilet
• 1/2 paprika
• 1 chilifrukt
• 1 glass garlic salsa
• 3 tortilla wraps
• hvitost

Slik gjorde jeg:

Jeg hakket opp kyllingen i terninger, grovhakket paprika og chilifrukt, og freste alt sammen i stekepanna i litt olje. Når kyllingen var lys brun helte jeg over glasset med salsa, og lot det hele putre i stekepanna i ca. 5 min. Så la jeg tre tortilla wraps utover et stekebrett med bakepapir, og fordelte kyllingfyllet jevn utover tortillaene. Deretter brettet jeg tortillaene sammen, og la flere skiver med hvitost på toppen, til tortillaene var helt dekket. Dette gratinerte jeg nederst i stekovnen på 250? C i 5–6 minutter.

Enchiladaene serverte jeg sammen med salat, potetbåter, og rømme. For litt ekstra smak la jeg en klatt med hvitløksmør på toppen av de varme enchiladaene. Til enchiladas passer det veldig godt med guacamole og et glass øl.

Det smakte helt fortreffelig. Både Astrid og jeg var enig om at det var bedre enn på restaurant. Prøv du også! Nydelig!

Forslag til helsesektoren: Leger og psykiatere burde slutte å gi pasienter lykkepiller, og heller skrive ut resepter på «The School of Rock». For blir du ikke i godt humør av denne filmen er jeg redd det ikke finnes håp for deg … Jack Black spiller hovedrollen i denne fabelaktige komedien, regissert av Richard Linklater, som fort kan vise seg å bli årets beste komedie.

Les hele anmeldelsen

I kveld klokken 21.10 viser NRK2 godbiten «Pitch Black» fra 2000, en lavbudsjetts science fiction B-film, med Vin Diesel i hovedrollen. Dette var filmen som for alvor fikk fart på Diesels karriere, og ga ham økenavnet Turbo-Diesel. Inntil da hadde han hatt mindre roller i filmer som «Saving Private Ryan», «Boiler Room», og stemmen til jernkjempen i den lekre animasjonsfilmen «The Iron Giant».

«Pitch Black» er en grøsserthriller i høyt tempo, med et enkelt men solid manus, tøffe effekter (til tross for et lavt budsjett), og en cast av relativt ukjente skuespillere – som jobber for lønna. Åpningssekvensen alene er nok til å ta pusten fra en i form av effekter, og som grøssende thriller leverer filmen varene.

Vin Dielsels antihelt Riddick ble såpass populær, at man umiddelbart gikk i gang med en oppfølger med Riddick i sentrum; «The Chronicles of Riddick», som har norsk kinopremiere 13. august. – altså førstkommende fredag. Traileren finnes her. Universal har sågar omdøpt den første filmen til «The Chronicles of Riddick: Pitch Black» i nye DVD-utgaver, i et forsøk på å gi det hele litt mer sagapreg. Og sagaen om Riddick skal ikke være dårligere enn Matrix- og Star Wars-sagaen, så her får Riddick-fansen tradisjonen tro en «bro» mellom den første og den andre filmen; «Chronicles of Riddick: Dark Fury», en rett-på-video animasjonsfilm på 30 minutter.

Men, som vi vet, alle sagaer har en begynnelse, og sagaen om Riddick begynte som en liten B-film (ikke ulikt en annen kjent og populær SF-saga) kalt «Pitch Black». En film det er vel verdt å få med seg – høy underholdningsverdi!

12. oktober blir i år julaften for alle nerder og tegneseriegeeks. Da slippes nemlig verdens tøffeste og råeste animasjonserie på DVD (R1); The Ren & Stimpy Show: UNCUT, en lekker 3-disc boks med de to første sesongene av serien.

Boksen vil innholde over 30 episoder, deriblant den forbudte episoden «Man’s Best Friend» og kultepisoden «Stimpy’s Invention». Blant ekstramateriale finner man blant annet en «Ren & Stimpy: In the beginning»-featurette og kommentarspor av de opprinnelige skaperne.

Veiledende utsalgspris ser ut til å havne på $38,99 men de fleste utsalgssteder kutter alltid 10–15 % av prisen, så den vil nok havne rundt omkring $30,- som betyr av vi må ut med drøyt NOK 200,- for denne lekkerbiskenen!

Og alle nerder gleder seg!