Dog Day Afternoon

Aftenposten

Dagbladet

1. Bullitt

2. The Rock

3. Terminator 2: Judgement Day

4. The Living Daylights

5. The Dead Pool

Konklusjon: Biljakter ser best ut i San Fransisco.

Antologi for Forfatterstudiet i Tromsø.

[View with PicLens]

Bildene er tatt med en Sony Ericsson K610i, derav kvaliteten.

1. Goldfinger (1964, Guy Hamilton)
2. Casino Royale (2006, Martin Campbell)
3. The Living Daylights (1987, John Glen)
4. A View to a Kill (1985, John Glen)
5. The Spy Who Loved Me (1977, Lewis Gilbert)

Du kan se flere av bildene, med bildetekster, på Flickr.

Jeg har blitt tagget av Ellen, med følgende oppgave:

Pick up the nearest book.
Open on page 123.
Find the fifth sentence.
Post the next three sentences.
Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Her jeg sitter, ved «hjemmekontoret» mitt, har jeg bokhylle over og til venstre for meg. Den over meg er nok nærmest, og der er venstre halvdel fylt med bøker om skriving, og høyre halvdel er fylt med bøker som har inspirert meg. Jeg plukker dermed en tilfeldig bok, uten å se, fra høyre halvdel – og kommer ned med «Slaughterhouse Five» av Kurt Vonnegut:

«‘Yes.’ Trout supposed that Billy had some complaint about the way his newspapers were being delivered. He did not think of himself as a writer for the simple reason that the world had never allowed him to think of himself in this way.»

En meget god bok, høyst anbefalt.

Jeg tagger Lasse, Erik, Eirik, Rocky og Elf.

Det er snart tre uker siden jeg leste ferdig «Been Down So Long It Looks Like Up to Me». Siden da har jeg flere ganger forsøkt å blogge noen vettuge ord om den. Det har vist seg å ikke være så lett. Ikke fordi den er fryktelig kompleks, for dét er den ikke, men fordi det er vanskelig å skulle forklare hvor bra den er, uten å avsløre veldig mye av handlingen.

Året er 1958. Historien starter idet vår helt, Gnossos Pappadopoulis, returnerer til universitetet sitt etter en enigmatisk reise – og tilbake på campus må han bevise overfor sine gamle venner, at ryktene om hans død er en smule overdrevet. Gjennom episoder får vi vite, fra en ikke helt pålitelig forteller/protagonist (Fariña veksler glitrende mellom førsteperson og tredjeperson, slik at man aldri vet helt om man er inne i hodet til Gnossos eller ikke), både hva som skjedde på den mystiske reisen, og hva som nå foregår ved universitet. En revolusjon er på gang. Både på Cuba, hvor vennegjengen reiser på tur, og på campus.

Richard Fariña brukte flere år på å skrive romanen, og baserte seg tungt på egne opplevelser fra da han selv var student ved Cornell University. «Been Down …» blir således en slags pikaresk nøkkelroman. Tidvis er den temmelig mørk, men også veldig humoristisk. Den har ofte blitt nevnt i samme åndedrag som Jack Kerouacs «On the Road», og med god grunn. Begge handler om unge menn i Amerika idét 60-tallet er på trappene, og om en ungdomskultur som gjør opprør mot samfunnets rigide normer (i «Been Down …» gjør studentene opprør mot seksuelle undertrykkelse fra administrasjonen), og som samtidig ønsker å se hvor langt strikken kan tøyes før den ryker. «Been Down …» kan plasseres et sted mellom «On the Road» og Hunter S. Thompsons «Fear and Loathing in Las Vegas» …

Fariña var allerede en etablert kulturperson da boken kom ut, i april 1966. Han hadde tidligere vært gift med folksangeren Carolyn Hester, og på dette tidspunktet var han gift med Mimi Baez, lillesøsteren til Joan Baez. Fariña og Baez hadde bl.a. gitt ut tre album med folk- og protestsanger. Det har sågar blitt sagt at Fariña kunne ha gitt Bob Dylan skarp konkurranse på folkscenen, om han hadde levd lengre.

«Been Down …» var Fariñas debutroman. Den skulle også bli hans siste, dessverre. Han døde to dager etter at boken ble lansert, i en motorsykkelulykke under en fest for å feire Mimis 21 årsdag. Fariña ble 29 år.

Kom over denne artikkelen hos Aftenposten, hvor man snakker om grep som skal til på hjemmebane, for at mann og kvinne skal forenes om husarbeidet. Her står det:

For slike par er nemlig ikke gondolturer til Venezia og sexy undertøy nøkkelen til et godt og langt samliv. Lidenskapslimet deres arter seg ganske annerledes, ifølge avhandlingen.

Artikkelen henviser til en doktorgradsavhandling som har forsket på emnet, og om det er doktoranden eller Aftenpostens journalist som har funnet på dette flotte ordet – lidenskapslimet – vet jeg ikke, men det må da uansett være et nytt tilskudd til det norske språk.

Selv leste jeg lidenskap-slim de tre første gangen jeg leste ordet. Og når jeg tvang meg selv til å lese det som lidenskaps-lim, så ble det ikke noe mindre underfundig. Men førstnevnte var helt klart best.

Det er lidenskapslimet som binder oss sammen!

Enkelte mennesker har mer talent enn de vet hva de skal gjøre med.

«Hot Water Music» samler noveller Bukowski skrev når han var rundt 60. Historiene kretser rundt sedvanlige Bukowski-temaer; poeter, alkoholisme, hesteveddeløp, kvinner og knulling.

I motsetning til vanlig, dog, er det svært få av historiene som har Bukowskis alter ego, Henry Chinaski, i hovedrollen. Om Bukowski var lei av ham på sine gamle dager, vet jeg ikke, men han skriver fortsatt i stor grad om Chinaski-typer – bare med andre navn.

Historiene i «Hot Water Music» er jevnt over gode; for oss som liker Bukowski, er dette sånn som vi liker. Et par skiller seg også ut som litt bedre enn resten, bl.a. ‘You Kissed Lilly’, ‘The Man Who Loved Elevators’ og ‘Fooling Marie’ satte seg ekstra godt i hjernebarken for min del.

Karakter: