Stian Andreassen

For lite lidenskap – det er egentlig den største feilen med «Good Night, and Good Luck.» Selv om den er basert på en historisk hendelse, og således er ment å formidle hendelsene slik de utspilte seg, blir den for oppramsende. Jeg savner dramaturgi. Jeg savner glød og glimt i øyet.

Det er for lite samhørighet mellom karakterene. De jobber i et tett team, og skal utstråle samhold og kammeratskap seg imellom, men det faller til grunnen uten troverdighet. De forekommer meg mer som om skuespillerne har høytlesning av manus for å lære seg replikkene, enn troverdig agering foran kamera. Skulle det være sånn? Eller har ikke Clooney gjort jobben sin bra nok?

Litt mer variasjon hadde også vært å foretrekke. Jeg blir i lengden litt lei av å se ansiktet til David Strathairn fra den samme vinkelen hele tiden. Han har også en stiv anspenthet over seg – helt sikkert ment å formidle det enorme presset han er under idét han utfordrer Senator McCarthy – men den er mer slitsom enn den er spennende. Den minner mer om en som er iferd med å få himmelen i hodet, enn en som er redd for å få det.

Det er likevel mye med filmen som er bra. Det var f.eks. en genistrek å putte Senator McCarthy inn i filmen via arkivopptak, i stedet for å la en skuespiller framstille ham. Testpublikum skal visstnok ha uttrykt at McCarthy overspilte en smule – uten å vite at det var gamle opptak av den ekte senatoren (spleisingen av gammelt og nytt materiale er så sømløst). Da vet du at du har gjort riktig valg.

Kinematografien er også svært bra, og kombinert med en flott produksjonsdesign er «Good Night, and Good Luck.» en nydelig sort/hvitt-film. Med mer kjemi mellom skuespillerne, samt mer passion fra gutta i spissen – og stødigere regi fra Clooney? – kunne dette blitt en skikkelig bra film. Men uten en tilstrekkelig mengde lidenskap for stoffet, blir den til syvende og sist ikke engasjerende nok.