Stian Andreassen

Stranger on the Third Floor (1940) blir av mange filmhistorikere regnet som den første “ekte” film noir, og filmen som startet den den klassiske film noir-eraen. Orson Welles’ Touch of Evil (1958) regnes som den siste. Noen mener at film noir har fortsatt etter «Touch of Evil», mens andre hevder at alt som kom etter bare er en etterlikning, fordi disse regissørene var bevisst på stilen de prøvde å oppnå – noe regissørene i den klassiske eraen ikke var. Men det er en diskuasjon for en annen gang …

Det er «Stranger on the Third Floor» jeg vil snakke om; og det skal ikke fornektes at denne filmen er mer interessant pga. sin status som “den første film noir” (selv om den tidvis er så komisk at den mer virker som en parodi på sjangeren, enn det første bidraget), enn om den hadde vært uten en slik status. Skjønt, den har mye å by på: Den har både en rettsalsekvens, et mordmysterium, en surrealistisk drømmesekvens, og en klimaktisk morder-jager-bytte-scene som kulminerer i en slutt som er Hitchcock verdig.

Plotet går i korte trekk ut på at den unge og fremadstormende reporteren Michael Ward er hovedvitne i en rettsak, hvor en ung taxisjåfør blir dømt for drap – mens han hele tiden hardnakket skriker sin uskyld. Wards kjæreste, Jane, mener mannen faktisk kan være uskyldig, og plaget av dårlig samvittighet har Ward først en rekke flashbacks med dramatisk hviskende voice-over, og så et mareritt hvor han drømmer at han selv blir anklaget for mordet på sin plagsomme nabo. Drømmen kan fort vise seg å bli sann, med mindre den virkelige morderen blir funnet; denne merkelige mannen som bor i fjerde etasje, og som sniker seg rundt i skyggene om natten … Som man skjønner er melodramaet smurt så tjukt på, at man kan skrape det av med en spade.

Tittelrollen, den fremmede mannen i fjerde, er spilt av Peter Lorre, som hadde to dager igjen på kontrakten med RKO, og ble tildelt rollen med få scener og enda færre replikker. Han konkurrerer hardt med Elisha Cook Jr., som spiller den morddømte taxisjåføren, om tittlen Største Overspiller. Lorre sniker seg rundt i skyggene med oppspilte øyne og kaster dramatisk på sitt hvite skjerf, mens Cook flakker med blikket og spretter rundt som en Ivo Caprino-dukke, mens han roper med dramatisk dukketeaterstemme: «No! It wasn’t me! I’m innocent, I tell ya!»

Det er i særlig grad hverken plot eller skuespill som gjør denne filmen severdig. Skjønt, avsnittet over til tross, det er faktisk Lorre og Cook som gjør filmens beste rolletolkninger. Det er nok nettopp statusen som “den første film noir” som gjør at den er vel verdt den timen det tar å se den. Kritiker Dave Kehr skrev i sin anmeldelse i Chicago Reader:

“An RKO B-film from 1940, done up in high Hollywood expressionism. It’s absurdly overwrought (which was often the problem with the German variety), but interesting for it. The director, Boris Ingster, is better with shadows than with actors–venetian blinds carve up the characters with more fateful force than Paul Schrader’s similar gambit in American Gigolo, and there’s a dream sequence that has to be seen to be disbelieved.”

Kehr har definitiv et poeng. De lange skyggene og bruk av lys (evt. mangelen av lys) gjør at det er mer interessant å følge med på skyggene karakterene kaster, enn på karakterene selv. Om det var bevisst ekspresjonisme fra regissør Boris Ingster, eller om det var art by accident skal jeg ikke begi meg ut på å spå. Men når jeg ser filmen har jeg ingen problemer med å tro på at dette var “den første film noir”, og isåfall tar jeg av meg hatten for Ingster. Filmen tar glatt igjen i stil, det den måtte mangle i substans. Dét alene gjør filmen verdt å se – og er likeledes grunn god nok til at denne filmen nå burde lanseres på DVD, slik at alle kan få glede av den. Den innehar tross alt av en viss filmhistorisk signifikans … for å si det mildt!