Stian Andreassen

Alt skulle tilsi at dette er en western av ypperste merke; Sam Peckinpah bak roret, James Coburn og Kris Kristofferson i tittelrollene, og Bob Dylan med ansvar for filmmusikken. Det var til denne filmen Dylan skrev den legendariske «Knockin’ on Heavens Door» (han ble belønnet for strevet med en rolle i filmen; den knivslyngende Alias, en rolle som ble skrevet inn spesielt for ham). Men selv med alle forutsetninger til rette, er det ikke alltid at resultatet blir som man forventer.

Bob Dylan som Alias

«Pat Garrett & Billy the Kid» er nok en av de merkeligste westerns jeg har sett; den er vanskelig å bli klok på. Mens jeg sitter og ser den er det nesten så jeg kjeder meg, for filmen lunter avgårde i svært så rolig tempo. Det er også vanskelig å finne et plot og henge med i. Plutselig kan den eksplodere i episoder av grov vold, så du får blodsmak i kjeften, og formelig kjenner den sure lukta av kruttrøyk. Like etterpå har den samme makelige tempo. Når jeg er ferdig å se den har jeg tusen ubesvarte spørsmål. Jeg vil gi den en 6-er, ferdig med dét. I hodet har jeg allerede begynt å skrive minianmeldelsen til filmoppsummeringen. «Temmelig kjedelig film, selv om skuespillerene er kule. Jeg orker ikke å late som jeg forstår noe av det. Men soundtracket er bra. 6/10.»

Men filmen vil faen ikke slippe taket. Den ligger i bevisstheten min i dagesvis etterpå. Jeg gjenopplever scener og sekvenser. Filmen vokser i meg, og den vokser på meg. Etterhvert som jeg gjør koblinger og tenker gjennom plotelementer blir filmen gradvis bedre og bedre. Når jeg gjenspiller scener i hodet ser jeg ting jeg ikke var oppmerksom på i utgangspunktet. Gradvis ser jeg sammenhenger. En og annen aha-opplevelse forekommer idét bitene ramler på plass. Nå er jeg opp på en 7-er.

«I’ll take you for a walk across hell on a spiderweb, boy!»

Det forekommer meg at Peckinpah ikke er særlig interessert i historien i det hele tatt. Vi vet jo hvordan det går, uansett. Pat Garrett drepte Billy med ei kule i ryggen, alle vet dét. Hva er det han vil fortelle? Peckinpah vil vise oss karakterene. Pat Garrett og William «Billy the Kid» Bonney var virkelige menn i den virkelige vesten. Livene deres er innhyllet i myter. To fjær har blitt til fem høns opp gjennom årene – mye takke være Hollywood-maskineriet. Peckinpah virker som han vil trenge gjennom mytene, og inn til mennene bak. Hva fikk dem til å tikke?

Peckinpah har alltid lagd westerns om menn som var på kant med tiden de levde i. Fra «Ride the High Country» til «The Wild Bunch» handlet det om menn som hadde utspilt sin rolle, i et land som vokste fra dem, og en tid som hadde tygd dem opp, spyttet dem ut, og etterlatt dem til gribbene. Denne er intet unntak. Følgende replikkutveksling mellom Pat og Billy oppsummerer dette glimrende:

Billy: Ol’ Pat … Sheriff Pat Garrett. Sold out to the Santa Fe ring. How does it feel?
Garrett: It feels like … times have changed.
Billy: Times, maybe. Not me.

«It feels like … times have changed.» James Coburn som Pat Garrett

Replikkene utveksles ikke med edder og galle i en mexican stand-off. De sies makelig over bordet, mens de nyter et glass whiskey. De er ikke fiender ennå. Garrett har kommet for å fortelle sin venn Billy at han er utnevnt som sheriff, og at han således har som jobb å bringe Billy inn. Tidene har forandret seg …

Billy rømmer. Eller gjør han dét? Han ser ut til å ha all tid i verden. Selv etter å ha knertet bysheriffen (han blåser ham i fillebiter med ei hagle ladet med dime-mynter – det er et av de ikoniske øyeblikkene i filmvoldhistorien; sheriffens brystkasse blir til sveitserost i slow motion, mens Bob Dylans nærmest muntre soundtrack spiller i bakgrunnen) ser Billy ut til å ha all tid i verden. Ønsker han innerst inne at Garrett skal ta ham igjen? Utfordrer han Garrett … og skjebnen?

Et av de ikoniske øyeblikkene i filmvoldhistorien …

… sheriffens brystkasse blir til sveitserost i slow motion

Garrett på sin side er enda verre å bli klok på. Han jakter nådeløst ned Billys tidligere kumpaner og stiller dem til veggs med en råskap som er Fanden misunt. Men gjennom det hele oser han av selvforakt. Det er ikke den ytre fienden han sliter med, det er den indre. Om Garrett virkelig var en mann med så mange indre demoner vet jeg ikke, men i Peckinpahs hender ser han ut til å slite med sin egen interne Balrog.

Billy nekter å endre seg. Han tviholder på gamle vaner; følger gamle reiseruter, til de samme gamle destinasjonene. Garrett kjenner dem alle. Lakonisk cool stopper Billy og tar en natt sammen med de gamle gutta. Han somler. Gjør han det med vilje? Kjenner han ikke historien? Jeg mistenker at han er for cool til å bry seg. Que será, será – dét som skjer, det skjer.

Garrett har det heller ikke travelt. Tvert imot virker det som han vil utsette det uunngåelige så lenge som mulig. Han vet at han skal skyte Billy i ryggen. Alle vet jo dét. Hvorfor stresse? Kanskje hvis han drøyer litt ekstra i horehuset, full og naken i en seng med fem horer, kanskje det uunngåelige kan unngåes? Kanskje han kan lure historiens gang? Garrett er synelig iferd med å slites i to. På den ene siden har han opplagt ikke lyst å jakte ned sin gamle venn, men samtidig er han klippestø i sin determinasjon på å ta ham.

Garrett oser av selvforakt. Det er ikke den ytre fienden han sliter med …

Noen har kalt «Pat Garrett & Billy the Kid» en western uten helter. Det er en obersvasjon som er mer eller mindre på kornet. Verken Garrett eller Billy er særlig sympatiske karer. De har heller ingen forsonende trekk som gjør at vi kan assosierer oss med dem. Det kan virke som dette er et bevisst trekk fra Peckinpah. Vi skal ikke ta side i konflikten. Å ta parti er fånyttes. Billy dreper i kaldt blod, og rir nonchalant ut av byen. Han er the Kid, og står til rette for ingen andre enn seg selv. Garrett turer nådeløst fram og knuser både skaller og bein i sin jakt på Billy. Stjerna han bærer på brystet gir han carte blanche, og han gir blanke i alt og alle.

Innimellom er det sekvenser jeg først ikke skjønner opp eller ned på. Dvelende øyeblikk som er pausefisker i historien. I ettertid tror de er nettopp dét; pauser for ettertanke. Peckinpah vil gi oss et øyeblikks ro for å tenke over det vi nettopp har sett. Jeg gjennspiller scenen ved elven i hodet mitt. Scenen der Garrett nyter en kopp kaffe i kveldssolen. På elven glir en flåte forbi, hvor en familie holder hus. Faren skyter på blink på en flaske som flyter i elven. Garrett tar opp rifla si, og skyter på flasken. Faren snur brått og hiver en kule etter Garrett. Garrett sikter på ham. Faren sikter tilbake. Det er en stand-off. Flåten glir videre. Så er den borte. Garrett setter seg ned og drikker kaffen sin. Han smiler forsiktig i barten. Scenen vil ikke slippe taket. Den er etset fast. Jeg føler jeg forstår karakterene en smule bedre nå. Jeg er oppe på en 8-er.

Scenen ved elven: Garrett sikter på ham …

Faren sikter tilbake.

Det er nå halvannen uke siden jeg så den. Fortsatt har den ikke sluppet taket. Den formelig nekter. Jeg tenker at jeg antagelig må se den på nytt. Se om jeg husker riktig. Kanskje vil jeg se annerledes på den nå? Nå som jeg [nærmest ufrivillig] har analysert den fra flere hold. Jeg har gått i både Billys og Garretts støvler. Jeg har både skutt Billy i ryggen, og blitt skutt i ryggen av Garrett. Kanskje jeg bør se den på nytt, og få nøstet opp alle trådene? Men så tenker jeg; nei. Det er nå den er best. Det er nå den lever i meg. Hvis jeg ser den på nytt faller den kanskje ned på en 6-er igjen. Da er det bedre at den får være i fred. Nå som den er en 8-er (på vippen mot en 9-er?). Kanskje den til slutt vil gi meg fred. På sett og hvis håper jeg dét. På den annen side gjør jeg det ikke …

«Times, maybe. Not me.» Kris Kristofferson er Billy the Kid

Aldri – verken før eller siden – er det laget en western som «Pat Garrett & Billy the Kid». Det geniale i filmen er ikke umiddelbart synelig når du ser den. Men den vokser i ettertid. Noe veldig. Og den slipper aldri helt taket. Det er en film om en tapt era, fra en tapt era. Tidene har forandret seg.

«It feels like … times have changed.»
«Times, maybe. Not me.»

Tidene har muligens forandret seg. «Pat Garrett & Billy the Kid» har det ikke. Men den har forandret meg.