Stian Andreassen

Ja, så var det tid for filmoppsummering igjen. Det er lett blanding denne gangen, både på den ene og den andre måten. Det er kanskje verdt å nevne at gårdagens bloggings om «Pat Garrett & Billy the Kid» begynte som en trelinjers minianmeldelse til denne utgaven av «Siste 10 filmer», men vokste ganske fort til den lange monsterposten. Uansett … Velbekomme!

Il Grande Silenzio (1969, Sergio Corbucci)
Spaghetti-eraen hadde to Sergioer av signifikans. Den ene var selvsagt vår alles Sergio Leone. Den andre var Sergio Corbucci. Hva spaghetti-westerns angår er det nok kun Lenoes «Fire Store» som overgår denne. Og Klaus Kinski er tidenes beste bad guy på film. 8/10

Shadowless Sword (2005, Young-jun Kim)
Koreansk wuxia-film som evner å tøyle effekmakeriet, slik at historien for slippe til – selv om det skal nevnes at plotet er både velbrukt og tidvis tynt. Særdeles flotte slagscener, dog. 7/10

Some Like It Hot (1959, Billy Wilder)
Jeg har ikke flirt så mye siden jeg så «It Happened One Night». Jack Lemon er et komisk geni. Cary Grant-etterlikningen til Tony Curtis er kostelig. 9/10

Marlowe (1969, Paul Bogart)
Et vinglete plot med løse tråder i alle ender, samt sjelløse karakterer som gjør handlingen enda mer uinteressant – denne filmen er 90 minutter du aldri får tilbake. James Garner har like mye karisma i Philip Marlowe-rollen, som Valgerd Svarstad Haugland når hun synger «La det swinge». 3/10

X-Men (2000, Bryan Singer)
Første del av X-Men-trilogien er nesten bare character development, ispedd en del slagscener. Men character development var så sjeldent innen denne sjangeren, før «X-Men» kom på banen, at den scorer masse på nettopp dét. X-Men: filmen som ga oss karekterer med dybde i superheltfilmer! Se bare på «Spider-Man», som kom to år senere. Og «Batman Begins» da dere! Gi en takk til «X-Men» i aftenbønnen din i kveld. 7/10

San Quentin (1937, Lloyd Bacon)
Fengselsfilm med Humphrey Bogart fra 30-tallets Warner Bros.-maskineri. Ikke så finslepen som «Each Dawn I Die» med Cagney, men vel verdt sine 70 minutter. Bonus: Ann Sheridan. 6/10

The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (2001, Peter Jackson)
Jeg er blant dem som synes LOTR-bøkene er langtekkelige og tidvis kjedelige, men med en ganske spennende historie gjemt et sted innimellom all gåingen og beskrivelsen av hvert eneste blad i Mirkwood-skogen. Peter Jackson har maktet det Tolkien ikke klarte; å hente fram og rendyrke den spennende historien. Alle beskrivelsene har han brukt til å skape en av de mest visuelle filmene noensinne. All gåingen er der fortsatt – iallefall i extended-utgaven, som jeg så. Men det kan jeg tåle, når resten er så bra. 9/10

The Black Legion (1937, Archie Mayo)
Politisk drama med Bogey, som misfornøyd med tingenes tilstand i Amerika vikles inn i en Ku Klux Klan-liknende organisasjon – med fatale følger. Velspilt og engasjerende. Bonus: Ann Sheridan. 7/10

Pat Garrett & Billy the Kid (1973, Sam Peckinpah)
Min omtale 8/10

The Ice Harvest (2005, Harold Ramis)
En underkjent liten perle av en film, og et stilfullt forsøk på å lage en moderne film noir. Dette er en film hvis geni ikke er umiddelbart gjenkjennelig. Det jeg likte best med filmen var den ultrasorte humoren og den iskalde ironien (manusforfatterne virker å ha et så sort syn på livet som det er mulig å få!), underbygd av plutselige seanser med grov vold. Og mer inspirert casting er det lenge siden jeg har sett i nyere filmer. John Cusack gjør virkelig en glimrende rolle; karakteren hans er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men det er ikke fordi han er dum – det er fordi han har gnisset så mye mot det andre bestikket i skuffen, at han rett og slett har blitt sløv. Anekdoten han forteller om faren og onkelen, som var tvillinger, var egentlig nok til å berge hele filmen for meg. Jeg kan trekke fram ting jeg likte med omtrent hver eneste karakter, men da blir denne minianmeldelsen noe lang. Dette er garantert en film som vil vokse med flere gjennomsyn, og jeg har på følelsen at det kan bli en sånn film jeg må se omtrent én gang i året. 7/10