Filmkonsumpsjonen varier litt fra uke til uke, og fra måned til måned. Nå er jeg bare seks filmer for å ha sett like mange filmer så langt i år, som jeg gjorde på hele fjoråret. Også i denne omgang beviser harddiskopptakeren at den er verdt pengene jeg ga for den, ved at 60 % av filmene jeg har sett er tatt opp med den.

Lilo & Stitch (2002, Dean DeBlois & Chris Sanders)
Jeg synes egentlig det er ganske genialt; å lage en film som tar for seg tema som fremmedgjøring og fremmedfrykt, ved å vise forholdet mellom ei lita jente (Lilo) og en romvesen i eksil på Jorden (Stitch) – og så la Lilo være den som er mest fremmegjort og utenfor. Dette er klassisk eksempel på en film som vokser ved flere gjennomsyn. Første gang jeg så den var jeg ganske lunken, men nå synes jeg den er både lun og humoristisk, samt at den evner å moralisere uten å gjøre det fra en høy prekestol. 7/10

Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (2005, Steve Box & Nick Park)
Temmelig nøyaktig sånn som jeg hadde sett den for meg. Morsom og underholdende i sedvanlig W&G-stil, uten de helt store overraskelsene. 7/10

Monster’s Ball (2001, Marc Forster)
Jeg er særdeles svak for historier hvor personene røsker tak i sine egne liv, og rister godt. Antagelig fordi jeg burde gjøre nøyaktig det samme selv. Meget flotte prestasjoner fra alle involverte. 8/10

The Shop Around the Corner (1940, Ernst Lubitsch)
En lykkepille i filmform. Fantastisk varme og elskelige karakterer, samt en historie som – selv om ikke alltid like troverdig – er fullstendig herlig. Nils har skrevet en veldig god posting om den. 9/10

Dodge City (1939, Michael Curtiz)
Western om tilblivelsen av den kjente byen Dodge City, med Errol Flynn i rollen som Wyatt Earp-analogien Wade Hatton. Temmelig historisk korrekt, men med en del «kunstneriske friheter» for dramatisk effekt. Fornøyelig. 7/10

The Fighting 69th (1940, William Keighley)
Ok krigsdrama fra WW1, men James Cagney kjører fullstendig på autopilot. Karakterene til Pat O’Brien og George Brent er basert på virkelige personer, mens Cagneys figur er fullstendig fiktiv – og egentlig tilfører lite. Tar seg opp på slutten. For en god første verdenskrigsfilm bør du heller se «Paths of Glory». 5/10

Magnolia (1999, Paul Thomas Anderson)
Det er første gang jeg ser «Magnolia», og den forekommer meg som temmelig oppskrytt. Grei nok, for all del. Ikke dårlig – men lever ikke helt opp til hypen som omkranser den. Både Philip Seymour Hoffman og William H. Macy kan da mye bedre enn dette! Julianne Moore, i apotekscenen, og John C. Reilly, i den klaustrofobiske sekvensen inne i leiligheten til Melora Walters, er grøssende bra og utgjør filmens beste prestasjoner. 7/10

3 Godfathers (1948, John Ford)
«Tre cowboyer og en baby» kunne denne fort blitt hetende på norsk, hvis den hadde kommet på 80-tallet. Morsom western fra de to John’ene (Ford og Wayne), med en fin miks av komedie, drama og action. Ward Bond er svært stødig som sheriff Buck Sweet. 7/10

The Silence of the Lambs (1991, Jonathan Demme)
Nest etter Klaus Kinski, er Antohny Hopkins [i denne filmen] tidenes herligste filmpsycho. At filmen ellers nesten er tilnærmet perfekt gjør jo heller ingenting. 9/10

Minority Report (2002, Steve Spielberg)
Da jeg så «Minority Report» på kino for fire år siden var jeg temmelig skuffet. Jeg syntes bl.a. den var for lang, for innviklet, og med en skuffende og uforløsende slutt. I likhet med «Mission: Impossible», så må man følge godt med i plotet, samt at det er mange detaljer å få med seg. Her må man henge med for å få uttelling, og jeg tror den krever 2–3 gjennomsyn før man klarer å holde orden på trådene. Nå føler jeg at med en mer formålstjenlig skuespiller i hovedrollen (Herregud, Tom Cruise er en todimensjonal tørrpinn!), kunne den vært nærmelsesvis perfekt. 8/10

Arkivert i Film og TV |