Audrey Niffenegger: «The Time Traveler’s Wife»
Utgitt: 2005 – Sidetall: 520
Henry og Clare møttes første gang da Henry var 36 og Clare var 6. De giftet seg da han var 30 og hun var 22. Henry lider av chrono-impairment, en genetisk «sykdom» som gjør at han ufrivillig reiser i tid. Boken handler om Henrys tidsreiser (han kan ikke ta noe med seg, og ankommer alltid naken, som selvsagt er en perfekt plot device for å skape både morsomme og tragiske situasjoner), og om forholdet mellom ham og Clare. Kort oppsummert kan man kalle det en uortodoks kjærlighetshistorie, men beskrivelsen blir tynn for en bok som dette. Historien er svært engasjerende, Niffenegger har et meget bra språk, og hun skriver særdeles troverdig og ektefølt. Karakterene er tredimensjonale (ja, noen sågar firedimensjonale (tok du’n? ;-)) og jeg følte virkelig at jeg ble kjent med dem – spesielt Henry. Jeg ble litt melankolsk når boken var ferdiglest, og jeg ikke skulle være sammen med Henry og Clare mer. Det er jo tidlig på året, men jeg ser ikke bort fra at jeg allerede har lest årets beste bok … 10/10
Larry Niven: «Ringworld»
Utgitt: 1970 – Sidetall: 288
«Ringworld» regnes som én av de store klassikerne innen hard SF, og etter å ha lest den skjønner jeg hvorfor. Niven har skapt en verden som er så troverdig og rik på detaljer, at boken nesten er umulig å legge fra seg. Bruker man Orson Scott Cards MICE-inndeling (Milieu, Character, Idea, Event), er «Ringworld» definitivt en milieu-historie; Niven har skapt en fantastisk verden, og denne ønsker han å dele med oss i all sin prakt. Men «Ringworld» lider ikke av world-builders disease (en «sykdom» som besetår i at forfatteren vil fortelle oss alt om verdenen han har diktet opp, jfr. «The Lord of the Rings»), for i tillegg til å vise oss ringverdenen, har han også klart å skape handling i form av friksjon mellom karakteren (som er av tre forskjellige raser) – en konflikt som engasjerer vel så mye som settingen, og driver plotet fram i FTL-tempo. Joda, «Ringworld» er en klassiker – uten tvil. 8/10
Louis Masterson: «Møte i Tascosa»
Utgitt: 1975 – Sidetall: 224
I kronologisk rekkefølge er dette den sjette boken i serien om Morgan Kane, og Kane selv er rundt 21 år. I denne boken møter han den 17 år gamle Billy Bonney, alias Billy the Kid, i den meksikanske grensebyen Tascosa i Texas. Handlingsmessig er den bedre enn forrige bok, «Der ørnene dør», som handlet mer om General Custer enn den gjorde om Morgan Kane. Der forrige bok la grunnlaget for karakterutvikling, med sine mange rystende hendelser (Kane er bl.a. med i slaget ved Little Big Horn), er det først i «Møte i Tascosa» at selve utviklingen skjer. Det er i denne boken vi får den udødelige linjen: En revolvermann var født. Hallbing har som vanlig mer peiling på historiske detaljer enn han har på norsk rettskrivning, men så er jo dét også litt av sjarmen med Morgan Kane-bøkene. Hvem bryr seg vel om korrekt brukt av genitiv (Morgan Kane hadde grisebanka Finn-Erik Vinje når som helst!), når hver minste historiske detalj er så riktig som det er mulig å få dem? 6/10
8 responses so far ↓
1 Violent Dream // Feb 3, 2007 at 00:00
Jeg vil bare skrive under på den første..!
2 Mia // Feb 4, 2007 at 00:00
Hei, hei:)
Jeg ble så opphengt i alderen til Henry og Clare i den første boka, at jeg ble litt forvirret. Hvor gamle var de egentlig da de møttes første gangen, og senere da de giftet seg?
Du skriver at han var 36 og hun 6 først, og senere så skriver du at han var 30 og hun var 22. Må innrømme at jeg tenkte: "Jøss, går det der an?"
Håper på en oppklaring her selv om du sikkert ikke ønsker en slik type kommentar.
Ønsker deg fortsatt en fin søndag!
3 Stian Andreassen // Feb 5, 2007 at 00:00
<b>Mia:</b> Har du lest boka? Jeg klarer ikke helt å tyde utfra kommentaren din om du har lest den eller ikke. Som nevnt var Clare 6 år første gang hun møtte Henry, og da var han 36. De møttes jevnlig opptil hun ble 18. Så møttes de i <i>real time</i> da Clare var 20 og Henry var 26 – og da nøtte Henry Clare for første gang sett fra hans synspunkt.
4 Astrid // Feb 5, 2007 at 00:00
Hm, jeg tror ikke du hadde tilgitt skrivefeil hos så mange andre enn hos Morgan Kane (i en sf-roman eller i en norsk samtidsroman f.eks.).
Tyder kanskje på at det er mangel på god westernlitteratur …
5 Erik Martenson // Feb 10, 2007 at 10:31
Det er vel en kjennsgjerning at de fleste serieforfattere «slurver» med språket? Det er nok en av de tingene som har stigmatisert sjangeren, og med sjangeren mener jeg kiosklitteraturen.
6 Stian Andreassen // Feb 10, 2007 at 19:30
Halbing skal iallefall ha poeng for å være konsekvent; det er ikke odde slurvefeil, men en gjennomført «stil». Og dette med feil bruk av genitiv-S (han bruker konsekvent apostrof) ser jeg gjennom fingrene med. Han skriver liksom på amerikansk (på norsk), og da skal det være f.eks. Bell’s Saloon.
7 Tom // Apr 14, 2007 at 00:11
På tur hjem fra Tyskland sist, så fant jeg “The Time Traveler’s Wife” på flyplassen i Frankfurt. Jeg var veldig i tvil om den ville være noe for meg (en kjærlighetsroman? ;), men jeg mente du hadde sagt du likte den, så jeg fant ut at jeg fikk prøve.
Jeg er veldig glad for at gjorde det! Det er en helt fantastisk bok. Er ikke mange bøkene som har klart å fengslet meg mye. Vil anbefale den på det varmeste til alle!
8 Stian Andreassen // Apr 14, 2007 at 11:31
«The Time Traveler’s Wife» er ei fantastisk bok, ja. Den er jo nærmest markedsført som en kjærlighetshistorie for kvinner (og dét er den jo også, forsåvidt), men den er jo også helt klart sci-fi – og kan fint leses av menn. Niffenegger skriver sine menn veldig bra, og jeg klarte å identifisere og sympatisere veldig med Henry, bokens ene hovedperson. Den varme anbefalning kan ikke understrekes nok.
Leave a Comment