Stian Andreassen

Det var det var det året jeg bodde på en trang hybel i den laterale delen av sentrum. Foreldrene mine hadde tatt et sabbatsår og dratt til India, så jeg kunne ikke snylte på dem slik jeg pleide. Ergo den trange hybelen, hvor husleien ikke umuliggjorde andre sysler og leven. Det var trangt, og jævlig kaldt om vinteren, men som «de» sier: Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Jeg var faen så sterk etter det året.

Jeg hadde en nabo i hybelen ved siden av. Eller; jeg gikk ut fra jeg hadde en nabo, for det kom musikk derfra til alle døgnets tider – bop, ska, funk. Merkelige rytmer, stiften som skrapet mot vinylen, støvet på velspilte plater, alt kom gjennom den tynne veggen inn til meg. Det var ikke han som spilte høyt, det var veggene som var papirtynne. 

Som sagt; jeg gikk ut fra at det bodde en nabo der på grunn av musikken. Men etter å ha bodd der i flere måneder, og stadig hørt musikken – ska, funk, bop – hadde jeg fortsatt til gode å se vedommende. Det var aldri noen som kom eller gikk der. Aldri noen som gikk i døren. Aldri noen som romsterte der inne. For alt jeg visste var min nærmeste nabo en vinylspiller med automatisk plateskifter satt på evig repeat.

I en periode klekket jeg ut sindige planer for å avdekke min nabo, eller eventuelt fraværet av en nabo. Jeg planla å arrangere en fest og spille høy musikk for at han skulle banke på og klage. Eller kanskje jeg skulle invitere ham til festen på forhånd. Eller jeg kunne banke på og spørre om å få låne egg og sukker og invitere ham på pannekaker. Eller jeg kunne skaffe meg en katt og trene den opp til å pisse på dørmatta hans slik at jeg en dag ville møte ham ut ved søppeldunkene med et flak kattepisstinkende astrotorv han skulle kvitte seg med. Planene var mange, men det ble aldri noe av. Jeg hadde ingen venner jeg ville invitere på fest. Jeg hadde ikke stekepanne til å lage pannekaker. Og jeg hadde slett ikke råd til en katt.

For ordens skyld; jeg hadde andre naboer i hybelkomplekset. Men ingen av dem angår historien. Ingen av dem var spesielt interessante. De kom og gikk på en daglig basis og var fullt synlige. Det kom ikke musikk fra hyblene deres. Iallefall ikke helt tiden. Og ikke funk, bop, ska. Så jeg orker ikke å nevne dem. Jeg har glemt hvordan de så ut og hva de het.

En dag satt jeg en kasse med vinylplater utenfor døren til Naboen. Ting jeg hadde kjøpt for en billig penge på Fretex. For å se om han ville spille noen annen musikk; rock, punk, a-ha. Kassen stod der i en uke, uten at han rørte dem. Jeg vet ikke om han hadde åpnet døren i det hele tatt, og sett at den stod der.Til slutt ble kassen fjernet av vaktmesteren, fordi folk klagde på at de stadig snublet i den og holdt på å tryne ned trappene.

FORTSETTELSE FØLGER …