Stian Andreassen

Gikk du glipp av del 1?

Jeg skal ikke påstå at mine handlinger vis-a-vis min enigmatiske nabo var rasjonelle. I retrospekt kunne (og burde) jeg nok gjort mye annereledes. Men som «de» sier: Etterpåklokskap er en nøyaktig vitenskap. Og du kan ikke ha «retrospekt» uten «respekt» – og respekt var ikke det jeg hadde mest av når det kom til min eventuelle nabos privatliv.

(Når jeg nå ruller ut begivenhetene, slik de forløp, uten å legge til eller trekke fra, er det underforstått at det skjer i den største fortrolighet. Jeg vil faen ikke høre dette gjenfortalt på byen eller i festlig lag eller andre såkalte steder og situasjoner hvor slike anekdoter relateres. En eventuell straffesak er uansett foreldet.)

Jeg hadde allerede slått fra meg å provosere min nabo fram i dagen ved hjelp av bråk og kattepiss. Jeg lekte på nytt med tanken å svare musikken fra nabohybelen med samme mynt; jeg mente en gang å ha eiet en platespiller, men jeg kunne ikke for mitt bare liv huske hvor den var blitt av. Jeg hadde antagelig lånt den bort til en kammerat, som så hadde «glemt» å levere den tilbake.

Før jeg så rakk å klekke ut nye sindige planer, skjedde det ting som … som kom meg i forkjøpet, kan man si. Jeg handlet nok mest på impuls, uten noen gjennomtenkt plan eller mening med det, men da jeg en sein høstkveld kom hjem til hybelen la jeg merke til en liten, mørk, anonym og merkeløs duffelbag på dørmatten utenfor min nabos hybeldør. Som sagt var det på ren impuls jeg handlet, da jeg – etter å ha forsikret meg om at korridoren ellers var tom – snappet bagen med meg da jeg låste opp døren og gikk inn i min egen hybel. Arenalinet som fosset gjennom blodet mitt var som en bittersøt dop, akkompagnert av tangorytmen til hjerteslagene min som hamret i ørene.

Inne på min egen hybel satte jeg bagen innerst i klesskapet, la en haug med skittentøy over den, før jeg lukket skapdøren og arrangerte en stol med diverse henslengte bøker og blader så tilfeldig som jeg kunne foran. 

Jeg gikk således sporentreks i gang med å lage noe mat på det lille tekjøkkenet, og prøvde å «glemme» bagen i klesskapet. Lettere sagt enn gjort. Litt som i en gotisk grøsserhistorie av Edgar Allan Poe følte jeg bagen vibrere innerst i kottet, og strekke ut bleke, halvgjennomsiktig, spøkelsesaktige fingre som den pekte anklagende og bebreidende på meg med. 

Nå skal ikke dette være en barnslig spøkelseshistorie hvor jeg hvisker lavere og lavere, for så plutselig og rope BØ! Det ville være infantilt. Å si «Og plutselig banket det på døren!» ville også være en korny klisjé av verste sort. Akk og dessverre er det ikke jeg som bestemmer hva som skjedde videre – jeg relaterer kun historien slik den forløp, uten å trekke fra eller legge til. Det ergrer meg derfor en hel del å måtte si at; akkurat der og da – pffffttt! … banket  … det … på … døren.  Hva skal en stakkar si?

Vet du hva? Dette blir for dumt. Glem det jeg sa fra jeg gjemte bagen i kleskottet og fram til nå. Jeg tar det på nytt. Hvor var jeg? Ok, fra etter: «jeg lukket skapdøren og arrangerte en stol med diverse henslengte bøker og blader så tilfeldig som jeg kunne foran.» Jeg tar det opp fra der.

Jeg var fortsatt opphøyd og skjelvende av adrenalinrusen, og prøvde å roe nervene ved å steke et par egg og noen skiver bacon på det lille tekjøkkenet. Idet jeg skulle knekke eggene over stekepannen, slik Audrey Hepburn gjør i Breakfast at Tiffany’s, dundret det på døren. Sjokket fikk meg til å miste egget på gulvet, hvor det sprakk i brøkdelen av et sekund, og sendte plomme og hvite utover den slitte linoleumen. Jeg begynte så smått å hyperventilere.

FORTSETTELSE FØLGER …