Her finner du del 1, del 2, del 3, del 4 og del 5.

Hun het Mathilda, og hadde et ørlite overbitt. Hun var lidenskapelig opptatt av japanske fargetresnitt. Hun luktet svette. Ikke sånn sur svette, som man gjør når man har jobbet hardt og ikke dusjet over en lengere periode; ikke sånn svett. Men sånn deilig svett, som man lukter når man har ligget i solsteiken en hel dag; sånn svett. Hun luktet som tusen døgn med solbading. Jeg følte meg beruset, idet vi besteg trappene i hybelkomplekset.

«Hva heter du da?» spurte hun.

«Hmm, jeg? Um … Paul,» sa jeg. 

«Paauuuuul …» Hun smakte på navnet. Smatt, smatt. «Paaaaaaaaul.» Jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde gitt henne mitt virkelige navn. Jeg skulle svært gjerne likt at hun tok meg i sin munn på den måten. Jeg ble misunnelig på Paul. Den jævel’n.

«Hva driver du med?»

«Hæ!» Jeg skvatt litt.

«Til daglig, mener jeg. Hva bedriver du dagene med?»

«Åh, hmm, jeg er … regnskapsfører.»

«Jaha?» Hun målte meg med blikket. Vi gikk sakte opp trappene. Vi nærmet oss hybelen min, hvor jeg ikke hadde nøkkelen til naboens postkasse. 

«Paul, regnskapsføreren,» sa hun. «Det var en gang en mann, jeg husker ikke hvem, men han sa: "Hvis vi tar alle regnskapsførere i verden, og la dem i ring rundt Jorda; ja, så hadde kanskje dét vært det beste."»

«Ha ha ha!» lo jeg. «Bra sagt.»

«Hva er din lidenskap da?»

«Lidenskap? Tror ikke jeg har noen lidenskap.»

«Alle bør ha en lidenskap!» sa hun, med skarp stemme.

«Ja, men det er vel litt av problemet, det er ikke mye å være lidenskapelig for nå til dags. Det finnes ingen Hellig Gral som vi kan bruke lidenskapsenergien vår på. Det er bare å se på historiens gang opp gjennom århundrene; jo mer moderne verden har blitt, jo mindre har det vært å være lidenskapelig opptatt av.»

Hun stoppet, midt i trappen, og så på meg. Jeg stoppet også.

«Så … det du sier, er at alt har vært gjort før? Alt er brukt opp?» 

«Nettopp!» sa jeg. «Det er muligens rotfestet i befolkningsveksten; Jorda er jo i full ferd med å bli overpopulert – om den ikke er det allerede. Vi er nå nærmere seks og halv milliarder mennesker på Jorda! På Kong Arthurs tid – sent på 500-tallet – antas verdensbefolkningen til å ha vært fattige 300 millioner. Tre! Hundre! Millioner! Det er fire prosent av dagens folketall.»

«Jøss!» sa hun. Jeg klarte å tyde om hun var spydig eller ikke.

Jeg fortsatte: «Da er det kanskje ikke så rart at det ikke finnes mye å ofre lidenskap på. Kong Arthurs lidenskap var den Hellige Gral – og ifølge legendene og historiene som fortelles hadde han mellom 12 og 25 riddere med seg i sin søken. Det er ikke mange. Han involverte kun noen få, og på den måten unngikk han å få lidenskapen sin utvannet av at alt for mange hadde samme lidenskap.»

«Så, for å oppsummere,» sa hun, «så kunne du tenke deg å være lidenskapelig opptatt av noe, men du orker ikke hvis du må dele lidenskap med tusenvis av andre mennesker?» 

Jeg stod lenge i trappen og stirret henne inn i øynene. Lenge, lenge. Jeg vet ikke hvor lenge, men det føltes ut som mange, mange minutter.

«Jeg likte det bedre på den måten jeg sa det.» 

«Javel,» sa hun. «Skal vi gå opp?» 

Det var ingen vei tilbake. Jeg kunne ikke utsette det lengre. Jeg var in deep shit, som de sier. Til oppunder ørene. Mathilda ville bli min bane. Jeg hadde vært uforsiktig, i kun ett øyeblikk, og det ville nå felle meg. 

Vi var framme ved døren min, og Mathilda ventet på at jeg skulle finne fram nøkkelen og låse opp døren. Det var da det slo meg; som en knyttneve i mellomgulvet; nøklene mine lå i bagen. Bagen med pengene. Som jeg hadde tatt med meg til Kafé Luna. Som jeg i nåværende øyeblikk ikke lenger hadde hengende over skulderen. Jeg kjente jeg ble kald, antagelig blek også. Mathilda så litt bekymret på meg, og spurte om noe var galt. Visst faen var noe galt! Jeg hadde glemt bagen, stappefull av penger, og telegrammet (fra Hr. X til Hr. Q), på kaféen! På Kafé Luna. Faen! Med fare for å gjennta meg selv til det kjedsommelige; jeg begynte så smått å hyperventilere.

Nå hadde det passet jævlig bra med en cliffhanger, ikke sant? Spennende nå! Jeg har oppmersomheten din, ja? Men dette er ikke noen billig krimhistorie; ikke detektimen, Aus der Reihe Derrick, eller noe sånt tull. Jeg prøver bare å fortelle en historie her, slik det hendte, uten å bruke masse billige tricks.

Jeg løp. Jeg løp som en gal. Jeg lot Mathilda stå igjen alene utenfor hybeldøren min, mens jeg styrtet ned trappene, ut på gatene, og løp som en gal hest gjennom byen mot Kafé Luna. I verste fall var de stengt nå. Det var sent på kvelden, nesten for natt å regne, og jeg hadde kastet bort verdifull tid ved å prate drit med Zelda … Mathilda – eller hva faen hun nå het!

Hesblesende, og med svetten silende i strie strømmer, ankom jeg Kafé Luna. Kaféen var så godt som folketom nå, men dørene var ikke låst, så jeg smatt innenfor, og strenet opp til baren. Paul stod der fortsatt.

«Ah, Q!» sa han da han så meg komme.

«Paul!» sa jeg mellom kortpustede gisp. «Bagen!»

«Hm? Hva sa?»

«Bagen min …»

«Ah, bagen, ja.»

«Har … du … den …?»

«Um … nei? En mann tok den med seg.»

Det gikk kaldt nedover ryggen min. «Mann? Hvilken … mann?»

«Trodde det var kompisen din. Han spurte etter deg; Hr. Q. Jeg sa du hadde vært her, sett etter han, og så godt ettersom han ikke var her.»

«Og han … tok bagen?»

«Ja, sa det var betaling.»

«Betaling? For hva da?»

«Tja, ikke vet jeg. Virka som han antok du visste hva det gjaldt. Men han la igjen denne.» Paul holdt fram en brun boblekonvolutt. Jeg tok nennsomt imot den, og tenkte på telegrammet fra Hr. X; «har varen» – kunne dette være varen? Jeg satte meg ned på en barkrakk mens jeg pillet opp klaffen.

Det var en båndspiller, en sånn liten sak som sekretærer og businessmenn bruker. Jeg kjente en lettere skuffelse. Det lå med et par primitve ørepropper også. Jeg dytta proppene inn i ørene, og trykket play på båndspilleren. Hjulene på den bittelille kassetten begynte å rulle, og etter noe få sekunder hadde jeg en stemme i ørene.

Stemmen sa:

Kjære Hr. Q; det har vært en glede å gjøre forretninger med deg. Det var en glede å gjøre forretninger med den forhenværende Hr. Mørk også. En riktig glede. Men gleden gikk fort over. Jeg setter ikke pris på å bli dolket i ryggen. Det kan Hr. Mørk bevitne. Men jeg er en rettskaffen mann; jeg skal gi deg samme sjanse som jeg ga Hr. Mørk. Du har nå sittet lenge nok med denne båndspilleren, og proppene i ørene, til at min leiemorder har fått markert deg. Du har, fra nå, 48 timer på deg til å levere … pakken … tilbake til meg. Etter det er du, skal vi si, fritt vilt? 48 timer! Au revoir, Hr. Q. 

Det kom et knepp fra båndspilleren, og en liten sur røyksky steg opp av den, mens en eim av brent plastikk spredte seg i baren.  

FORTSETTELSE FØLGER …

Arkivert i Fiksjon |